Det gjentakende mønsteret

Kanskje er jeg ikke den eneste som sitter med den tunge følelsen av at jeg ikke helt får til dette med relasjoner. At jeg på en eller annen måte ikke håndterer dem slik jeg egentlig burde gjøre. At jeg stadig vekk ender opp på akkurat det samme stedet, med de eksakt samme ubesvarte spørsmålene og den samme bunnløse skuffelsen over at det ikke gikk denne gangen heller.

Hvorfor jeg jobber på Purple Reading?

Av veileder Stine

Når et forhold til slutt bryter sammen og tar slutt, er det så altfor lett å se tilbake på alt som skjedde og fortvilet lure på hva som faktisk gikk galt. Var det meg det var noe feil med? Var det den andre personen? Eller var det rett og slett noe grunnleggende ved hele dynamikken mellom oss som gjorde at det aldri egentlig kunne fungere, uansett hvor hardt vi prøvde?

Vi vet alle at kjærlighet ikke alltid er enkelt. Likevel ser det ofte akkurat slik ut utenfra. Noen mennesker ser ut til å navigere komplekse relasjoner like naturlig og uanstrengt som de puster. De finner hverandre, de holder sammen og virker å få det hele til å fungere uten de helt store anstrengelsene. Eller kanskje er det bare en polert fasade vi ser?

For utrolig mange av oss er virkeligheten en helt annen.

Vi ser tilbake på den ene relasjonen etter den andre, og plutselig oppdager vi et tydelig og smertelig mønster. Det er snakk om ulike mennesker og helt ulike historier, men likevel sitter vi igjen med akkurat den samme følelsen og nøyaktig det samme resultatet hver eneste gang. Vi kjenner på den samme vonde usikkerheten i magen. Den samme konstante følelsen av å strekke seg og gi litt for mye av seg selv bare for å få lov til å bli elsket, for å føle seg bra nok, og for å forhindre at man skal miste den andre. Men i dette desperate forsøket på å holde fast, er den du til syvende og sist mister, deg selv.

Kanskje har du også stilt deg disse vonde spørsmålene:

• Hvorfor havner jeg i de samme relasjonene gang på gang?
• Hvorfor velger jeg mennesker som ikke møter mine behov?
• Hvorfor mister jeg meg selv i forsøk på å få kjærligheten til å fungere?
• Hvorfor velger jeg ikke å si fra og stå stødig i meg selv når noe føles feil for meg?

Det er spørsmål som kan være skikkelig vonde, eller kanskje litt overveldende og vanskelige å stille. For svaret handler sjelden bare om den andre personen i relasjonen. Det handler også i stor grad om oss selv – om våre tidligere erfaringer, våre dypeste sår, våre egne grenser og alt det vi opp gjennom livet har lært at kjærlighet egentlig skal være.

Når vi går oss vill

For det er nettopp her, i dette krevende landskapet, at så altfor mange av oss går oss vill. Og det skjer ikke fordi vi er svake. Det er heller ikke fordi vi er vanskelige å elske. Men det skjer fordi vi gradvis begynner å tilpasse oss den andre så mye at vi sakte mister kontakten med hvem vi egentlig er innerst inne. Og når du mister deg selv bare for å klare å beholde noen andre, er prisen du betaler ofte mye høyere enn du først forstår.

For kanskje er ikke det aller viktigste spørsmålet hvorfor jeg stadig møter de nøyaktig samme menneskene. Kanskje er det langt viktigere å tørre å spørre seg selv hvorfor det føles så ulidelig vanskelig å gå, akkurat når jeg kjenner dypt inni meg at noe ikke er godt for meg. Dette er en prosess som kan skje så umerkelig og gradvis at vi ofte ikke engang legger merke til det før det har gått altfor langt.

Vi overstyrer oss selv og sier ja når vi innerst inne egentlig mener et tydelig nei. Vi finner på unnskyldninger for oppførsel som rent faktisk gjør oss vondt. Vi ignorerer og forklarer bort den viktige magefølelsen når den desperat prøver å fortelle oss at her er det noe som overhodet ikke stemmer. Vi bruker all vår energi på å overbevise oss selv om at sann kjærlighet utelukkende handler om at vi må gi litt mer av oss selv, forsøke å forstå den andre litt bedre, og bare være enda litt mer tålmodig.

Og plutselig står vi bare der en dag, og kjenner oss ikke helt igjen i vårt eget liv. Ikke fordi vi noen gang bevisst ønsket å miste oss selv. Men rett og slett fordi vi var så intenst opptatt av å bevare relasjonen for enhver pris, at vi underveis sluttet å bevare oss selv.

Jeg tror mange av oss har lært at kjærlighet handler om å kjempe. At gode og varige relasjoner krever beinhard innsats og hardt arbeid. Og det gjør de absolutt. Men det er en himmelvid forskjell på å jobbe sunt for en relasjon, og det å ofre hele seg selv for den.

Kjærlighet skal ikke koste deg selvrespekten

For ekte kjærlighet skal aldri koste deg selvrespekten din. Den skal overhodet ikke kreve at du krymper deg som menneske bare for at den andre personen skal få mer plass til å utfolde seg. Den skal aldri få deg til å tvile på din egen iboende verdi, eller få deg til å føle at du hele tiden må prestere og bevise at du faktisk er verdt å bli valgt. Likevel blir så uendelig mange av oss værende altfor lenge i usunne relasjoner, lenge etter at vi egentlig kjenner at noe er alvorlig galt.

Kanskje blir vi værende fordi vi klamrer oss til et håp om at ting en dag skal bli bra.
Kanskje fordi vi er så uendelig redde for stillheten ved å være alene.
Kanskje fordi vi i akkurat det øyeblikket rett og slett elsker den andre personen mye mer enn vi evner å elske oss selv.

Men kjærligheten skal ikke handle om å miste seg selv i et annet menneske. Den skal tvert imot gi et trygt rom for at begge to får lov til å være akkurat den de er. Dere skal være de som gjør hverandre genuint godt, som støtter hverandre og løfter hverandre opp når det røyner på. Være et sterkt og samlet team.

Og kanskje er det nettopp der den absolutt viktigste lærdommen i alt dette ligger gjemt. Ikke det konstante jaget etter å finne den rette personen, men det å sørge for at man ikke forlater seg selv på veien dit.

Den viktigste relasjonen

For når alt kommer til alt, og hverdagen innhenter oss, er den aller viktigste relasjonen du noen gang kommer til å ha, relasjonen du har til deg selv. Og jo sterkere og tryggere den relasjonen er bygget, desto mye vanskeligere blir det for noen andre å komme inn og få deg til å glemme hvem du egentlig er. Jeg vet ikke om jeg har alle svarene ferdig uttenkt. Men jeg vet med sikkerhet at jeg ikke lenger ønsker å miste meg selv bare for å oppleve å bli elsket av en annen.

For en kjærlighet som blindt krever at du gir opp hele deg selv, er kanskje ikke ekte kjærlighet i det hele tatt. Og kanskje begynner alt å forandre seg til det bedre den dagen vi endelig slutter å spørre oss selv: «Hvordan i all verden kan jeg få denne personen til å velge meg?» og i stedet begynner å tørre å spørre, med hånden på hjertet: «Velger jeg egentlig meg selv?»

Klem Stine

Trenger du klarsynt veiledning eller healing?
Besøk min profil og les mer om meg her