Veien hjem til deg selv
Hei. Det er Gabriel.
I dag har jeg lyst til å dele noe med deg som jeg håper vil være til inspirasjon og glede. Ett sted på veien i min egen utviklingsprosess kom erkjennelsen om at vi alle er lys dypest sett. Når jeg snakker om veien hjem til deg selv, handler det nettopp om det, å finne tilbake til den rene og sanne kilden som stråler fra dypet av deg. Den har alltid vært der, selv om livet noen ganger gjør det vanskelig å få øye på den.
Mange bruker store deler av livet på å lete etter noe de tror mangler. Vi søker etter trygghet, kjærlighet, bekreftelse eller en følelse av å være gode nok. Men jo lenger jeg har gått på min egen vei, desto tydeligere har det blitt at det vi leter etter, aldri egentlig har vært borte. Vi har bare mistet kontakten med det.
Hvorfor jeg jobber på Purple Reading?

Av veileder Gabriel
Denne erkjennelsen forandret måten jeg så både meg selv og menneskene jeg møter gjennom arbeidet mitt. Jeg sluttet å tro at vi måtte bli noe annet enn det vi allerede er. I stedet begynte jeg å forstå at den viktigste oppgaven vår handler om å fjerne alt som skjuler lyset vårt. Når lagene faller bort, blir det mye lettere å kjenne hvem vi egentlig er.
Solen bak skyene
Hvem er du? Hvem er jeg? Hva er ditt indre budskap som du ønsker å nå ut til verden med? Hva er ditt uttrykk som du skulle rope ut over verden og menneskene? Hva er din dypeste motivasjon og drivkraft for å gjøre det du gjør?
Noe av det vakreste jeg har møtt på min vei av selvutvikling, er forståelsen og erkjennelsen av at vi allerede har alt det vi trenger, at vi allerede er det vi skal være. Det var aldri noe vi manglet, vi var aldri ufullstendige eller mangelfulle. Alt vi noen gang har ønsket oss, og da snakker jeg om våre dypeste lengsler om en kjærlighet hinsides noe vi kan forestille oss, en glede som bruser gjennom alt du er, en følelse av harmoni og en kjærlighet til alt og alle, til selve livet, til væren selv. Det var der alltid, og vil alltid være der. I kjernen av den vi er, i dypet av oss selv. Vi har alt vi trenger, vi har alt vi noen gang har ønsket oss.
Men hvorfor erfarer vi ikke det i hverdagen da? Hvorfor kjenner vi ikke på disse uendelig deilige følelsene? Hva er det som hindrer oss fra å føle og erfare det hver dag, hele tiden?
Svaret ligger i de mange lagene vi gradvis har bygget opp rundt oss. Tenk deg solen. Solen slutter aldri å skinne. Den stråler med all sin enorme kraft, varme og livgivende lys hver eneste dag. Men noen dager er himmelen dekket av tykke, tunge og mørke skyer. Skyene gjør at vi ikke lenger kan se solen med det blotte øye, og vi kjenner kanskje ikke den velkjente varmen fra den på huden vår. Likevel tviler vi aldri et eneste sekund på at solen faktisk fortsatt befinner seg der oppe, rett bak skylaget. Den har ikke forsvunnet. Den har ikke mistet et gram av kraften sin. Den er rett og slett bare midlertidig skjult for oss.
Akkurat slik er det med ditt indre lys og din sanne, opprinnelige essens. Gjennom et langt liv samler vi på oss slike skyer. Disse skyene består gjerne av andres forventninger til hvem vi bør være, samfunnets rigide krav om ytre suksess, gamle sår og traumer vi ikke har leget, en gnagende frykt for å ikke strekke til, og alle de begrensende overbevisningene vi ubevisst har tatt til oss som ubestridelige sannheter. Hver gang noen fortalte deg at du var for mye, for lite, for høylytt eller for drømmende, dannet det seg et nytt, tynt skylag over det opprinnelige lyset ditt. Til slutt har disse lagene blitt så tette og grå at vi glemmer hvordan vår egen sol egentlig ser ut. Vi begynner ufrivillig å identifisere oss med selve skyene, fremfor lyset som finnes bak dem.
Jakten på utsiden
Fordi vi mister kontakten med denne indre kilden til trygghet, kjærlighet og harmoni, begynner vi helt naturlig å lete etter den alle andre steder. Vi lever i den illusjonen at hvis vi bare får den rette jobben, den perfekte partneren, det feilfrie huset eller nok anerkjennelse fra menneskene rundt oss, da vil vi endelig føle oss hele. Da vil vi endelig finne den roen vi tørster etter.
Men uansett hvor mye vi fyller på med fra utsiden, forblir det en subtil følelse av at noe fortsatt mangler. Ytre omstendigheter og materielle goder kan definitivt gi oss en kortvarig form for glede og tilfredsstillelse, men de kan aldri erstatte den dype, urokkelige freden som kommer av å være trygt forankret i sin egen sjel. Å søke etter sin egen verdi og helhet utenfor seg selv, er som å prøve å fylle et bunnløst kar. Det blir aldri fullt.
Mange oppdager dette først etter å ha oppnådd alt de trodde de ønsket seg. Jobben er på plass, økonomien er trygg og omgivelsene ser misunnelsesverdig ut. Likevel finnes det en stille følelse av tomhet som ikke lar seg forklare. Den opplevelsen er ikke et tegn på at vi trenger mer. Den er ofte et tegn på at vi trenger mindre støy og mer kontakt med oss selv.
Jo mer vi forsøker å fylle tomrommet med ting utenfra, desto svakere blir forbindelsen til den indre stemmen som hele tiden prøver å vise oss veien hjem. Den stemmen roper ikke. Den hvisker. Derfor krever den stillhet for å bli hørt.
Kunsten å gi slipp
Veien hjem til deg selv handler derfor overhodet ikke om å skulle prestere mer, eller lære noe helt nytt for å bli «bra nok». Den handler ikke om å krampaktig legge til enda mer i et allerede overfylt og stressende liv.
Veien hjem handler derimot om å gi slipp. Det er en skånsom, men modig prosess hvor vi forsiktig begynner å plukke av oss de lagene som ikke lenger tjener oss. Det er en avlæring av alt du ikke er. For å finne tilbake til kjernen, må vi våge å møte stillheten. Vi må tørre å kjenne ærlig etter på hva som befinner seg under alt støyet fra hverdagen. Når du gir deg selv ubetinget tillatelse til å bare være, helt uten å måtte prestere, forklare, fikse eller forsvare deg, skaper du en magisk glipe i skylaget. Og det er nettopp gjennom denne glipen lyset ditt kan begynne å skinne igjennom igjen.

Begynn med å observere tankene dine og frykten din uten å dømme deg selv for at de er der. Møt deg selv med nøyaktig den samme rausheten, tålmodigheten og kjærligheten som du ville møtt din aller beste venn med i en sårbar stund. Hver eneste gang du puster dypt ned i magen og forankrer deg i det nåværende øyeblikket, blåser du bort en liten sky. Det krever enormt med mot å reise innover, fordi man av og til må stå i det som er ubehagelig og mørkt, men den indre friheten som venter på andre siden er verdt alt sammen.
Du er allerede alt du lengter etter. Du har aldri vært noe annet enn det rene lyset. Målet med hele denne reisen er ganske enkelt å huske det igjen.
Velkommen hjem.
Klem Gabriel
Trenger spirituell veiledning?
Besøk gjerne min profil her