Når det kaotiske på innsiden speiler stormen der ute

Her i Nord-Norge er det en helt egen, livsviktig kunst å mestre: kunsten å holde hodet iskaldt og hjertet brennende varmt når stormene raser som verst på utsiden. Det er enkelt nok å sitte lunt, trygt og godt inne i stua med den varme kaffekoppen mellom hendene, mens man betrakter naturkreftenes voldsomme herjinger på trygg avstand. Men selv om man er fysisk borte fra livets stormer der ute, er det et vesentlig og dyptgående spørsmål man må tvinge seg selv til å stille: Klarer man egentlig å holde sitt eget hjerte åpent for omverdenen i slike stunder?

Hvorfor jeg jobber på Purple Reading?

Av veileder Maiken

Når man kikker ut av et stort, åpent panoramavindu og ser hvordan bølger og hav står i hvitt kok, og hvordan de gamle trærne flater seg helt ut i den nådeløse kulingen, er det lett å kjenne på en dyp indre gjenklang. Noen ganger blir det nemlig så overveldende og kaotisk på innsiden av en selv at man rett og slett glemmer å holde sin egen hjertedør åpen.

I slike perioder kan man plutselig begynne å føle seg uforklarlig, besynderlig og rungende ensom. Det føles som om hverdagsmagien har forsvunnet helt fra hverdagen. Det er ingen utenfra som banker på ytterdøren for å låne en kopp sukker eller for å levere tilbake bortblåste laken som tilfeldigvis havnet borti naboens gård under blesten. Når det ikke kommer noen innom med dagens smil og små, kjærkomne bekreftelser for å nære den indre selvfølelsen din, må du stoppe opp og spørre deg selv: Hva har du egentlig gjort for å holde din egen hjertedør åpen for verden? Det er ekstremt viktig å gi slipp på stoltheten og la stormen og den åndelige renselsen få lov til å jobbe med deg, i stedet for at du låser deg fast i din egen ensomhet.

Ofte er det nettopp i slike stunder at vi trenger å minne oss selv på at naturen aldri kjemper mot stormen. Den lar den komme, den lar den passere, og når uværet har stilnet, står landskapet igjen med en ny ro. Kanskje er det slik også med oss mennesker. Vi trenger ikke alltid å kjempe mot følelsene våre. Noen ganger trenger vi bare å la dem få blåse gjennom oss, slik vinden blåser over fjellene, før vi igjen finner fotfestet og kjenner varmen vende tilbake.

Barndommens skatter og det magiske møtet i gyngestolen

Når den kalde vinden rykker og sliter i trærne på utsiden av glasset, kan man med fordel vende blikket innover mot krokene i sitt eget lune hjem. I det milde, flakkende skinnet fra stearinlysene trer konturene av fortiden din tydelig frem. I hjørnet av stua står en gammel gyngestol fra barndommen, en tradisjonell Amerika-kiste av duftende kamfertre, en vakker konkylie hentet fra det kalde Nordishavet, noen enkle treklosser og kurver fylt med fargerikt garn. Og midt i alt dette, Maikens store, brune bamse. En trofast følgesvenn fra den gangen man bare var to eller tre år gammel.

Selv om man var så liten at man ikke egentlig kan huske denne fjerne tiden selv, annet enn gjennom gamle, gulnede bilder i fotoalbum og historier som har blitt fortalt av de voksne, husker hjertet alt sammen. Tingene og minnene står der i stua og venter trofast i generasjoner, klare for barndommens unike magi når barnebarna en dag kommer på besøk.

Mange av oss hadde ikke den enkleste barndommen, og noen har bokstavelig talt måttet oppfostre seg selv helt fra de var bittesmå. Når du tar opp en slik trofast bamsevenn, som er på størrelse med en liten toåring, akkurat slik du selv en gang var, skjer det noe genuint vakkert på innsiden. Ved å sette bamsen på fanget og kjenne den filtrerte rufsepelsen varme kroppen, kan du sentrere deg innover mot ditt eget milde hjertechakra. Du bærer det lille barnet med deg gjennom alle livets tider og tøffe faser. Det er selve fundamentet i den eksistensen du har her og nå.

Kanskje er det nettopp derfor gamle gjenstander kan bety så mye. De minner oss om hvem vi har vært, hvor vi kommer fra, og at det fortsatt finnes en del av oss som aldri har sluttet å håpe, undre seg eller tro på det gode.

Å vekke livskraften og hedre ditt indre barn

Når du sitter med denne gamle vennen på fanget, kan du tillate deg å bruke litt god og spøkefull hverdagsglorie. Kanskje du klyper bamsen litt vennlig i de mørkebrune kinnene og oppdager at det glimter i de blasse glassøynene hans. Det er som om sjelen varmes og vekkes til live. Ved å ta en hårbørste og pleie den gamle, gjennomfiltrede pelsen, slik at den blir helt levende, myk og fjonete igjen, symboliserer du en dypere sannhet: Du vekker din egen vitale livsglede og eksistensens gave til live igjen fra de døde.

For å utveksle ekte livskraft må man makte å åpne opp for å motta fra andre og samtidig åpne opp for å kunne gi noe vakkert tilbake. Dette handler i bunn og grunn om å nære ditt eget indre barn. Hva har ditt indre barn lyst på i dag? Du må huske å hedre det, leke litt sammen med det og gå på oppdagelsesferd i gamle skatter.

Når du gjør dette, blir du endelig klar til å åpne opp igjen de igjenspikrede og boltede skottene i sinnet ditt. Du blir klar for å høre, se og motta fra menneskene rundt deg, og gi av deg selv i retur. Hverken du eller alle andre er så ille som du kanskje tror i dine mørkeste stunder. Det finnes alltid noen der ute som ønsker å både ta imot din kjærlighet og gi sin egen tilbake. Ved å bruke dine hjelpende hjerteåpnere lærer du nøyaktig hvordan du holder hodet klart og hjertet varmt, slik at du kan elske deg selv, la dine flittige hunder spre glede og ta imot den beskyttelsen som englene rundt huset ditt gir deg hver eneste dag. Når hjertet igjen står åpent, oppdager du ofte at verden har vært der hele tiden, klar til å møte deg med varme, håp og nye muligheter.

Med hjertelig hilsen
Maiken

Trenger du klarsynt veiledning?
Ta gjerne turen innom min profil