Hvorfor ser vi verden så ulikt?

De aller fleste av oss er utstyrt med to øyne å se med. Vi kan være skjønt enige om de helt åpenbare, fysiske faktaene i hverdagen rundt oss: at solen stråler gult fra himmelen, at trærne spruter av frisk grønnfarge om våren, at biler passerer i gatene, og at vakre blomster gror i bedet. Men så fort vi beveger oss bare et lite hakk dypere enn disse rene overflateobservasjonene, begynner vi plutselig å tolke og se verden på helt forskjellige måter.

Hvorfor jeg jobber på Purple Reading?

Av veileder Lykke

Hvorfor er det slik at én person tenker at en bestemt bank gir den ultimate tryggheten, mens en annen holder seg så langt unna den som overhodet mulig? Hvorfor mener noen hardnakket at kjøtt er helt nødvendig næring for kroppen, mens det aldri kunne falle andre inn å spise det? Svaret ligger i at øynene våre bare fungerer som en nøytral kameralinse – det er vårt indre landskap, våre personlige erfaringer, vår usynlige frykt og våre oppbygde verdier som faktisk tolker og fargelegger bildet for oss.

Polariserte briller i et moderne samfunn

I samfunnet vårt i dag er det utrolig lett å registrere at vi mennesker fremstår som mer ulike enn noen gang tidligere. Vi lever i en hektisk tid der informasjonsflommen er enorm, og paradoksalt nok har det de siste årene blitt slik at utrolig mange synes det er vanskelig å si hva de egentlig mener. En usynlig berøringsangst har sneket seg inn i hverdagen. Noen er lamslåtte av frykt for å ytre seg og bli dømt, mens andre roper ut budskapet sitt med megafon og fryder seg over konfrontasjonen.

Men hvorfor er glasset halvfullt for noen, og halvtomt for andre? Hvorfor velger enkelte å møte det ukjente med en åpen, lyttende nysgjerrighet, mens andre klamrer seg steilt til det de lærte for tyve år siden og bestemmer seg for at den sannheten skal gjelde uforandret ut hele livet?

Når vi tviholder på det trygge og vante, handler det sjelden om at vi mangler fysisk synsevne, men om at vi febrilsk søker trygghet. Det å slippe taket i en etablert sannhet føles nemlig for mange som å miste fotfestet i sin egen tilværelse.

Motet til å se forbi frykten

Ekte menneskelig utvikling og åndelig vekst handler om å tørre å se forbi det som er ubehagelig eller vanskelig. Det handler om å våge å ta en sjanse, trosse den snikende frykten for det ukjente og stå støtt i sine egne observasjoner – selv når absolutt alle rundt deg tenker og handler på en helt annen måte.

Tenk hvor uendelig mye enklere alt kunne vært her i verden hvis vi mennesker bare satte oss ned og snakket sammen med senkede skuldre. Hvis vi genuint ville høre på råd, ta imot veiledning og våge å vurdere perspektiver som virket fullstendig greske ved første øyekast.

Gjennom livet har jeg lært å alltid se forbi det som ved første øyekast virker «normalt» eller «riktig». For hvem er det egentlig som har mandat til å definere hva som er normalt? Hva som er fasiten på et godt liv? Normalitet er ofte bare et ubevisst gjennomsnitt av hva flertallet i et avgrenset område har blitt enige om å tro på akkurat nå.

Linsen i sjelen og veien videre

Den røde tråden i menneskehetens historie er nettopp dette store spørsmålet: Hvorfor ser vi så ulikt på ting, og hvorfor skal det være så innmari vanskelig å se litt lenger enn sin egen nesetipp?

Forklaringen ligger i at vi ikke ser verden slik den er, men slik vi er. Øynene våre sender bare lyssignaler til hjernen, men det er sjelen, den mentale bagasjen, skuffelsene og drømmene våre som avgjør hva vi faktisk legger merke til. Når to personer ser utover det samme havet, ser den ene en fantastisk mulighet for et forfriskende bad, mens den andre ser en livsfarlig, dyp avgrunn. Begge har rett ut fra sitt eget ståsted, men begges syn er samtidig begrenset av deres egne opplevelser.

Å se videre krever at vi tør å ta av oss de usynlige brillene vi har gått med helt siden barndommen. Det krever at vi stiller spennende spørsmål i stedet for å trekke raske konklusjoner. Neste gang du møter et menneske som ser verden på en måte som virker helt uforståelig for deg, prøv å ikke lukke døren. Spør heller med et åpent hjerte: «Hvilke erfaringer har formet dine øyne til å se det på den måten?» Det er først når vi tør å låne hverandres blikk at det virkelige, store bildet trer frem i all sin fargerike helhet.

Klem Lykke

Trenger du klarsynt veiledning?
Besøk min profil og les mine tilbakemeldinger