Når noe inni oss begynner å forandre seg

Det er merkelig hvordan vi mennesker kan vite noe innerst inne, lenge før vi klarer å sette ord på det. Vi kan gå rundt i hverdagen og gjøre det vi alltid har gjort, holde fast i det som er kjent og trygt, samtidig som det vokser frem en stille følelse av at noe ikke lenger er slik det burde være. Det trenger ikke være noe dramatisk som har skjedd. Noen ganger er det bare en uro, en følelse av at man har vokst fra noe man en gang følte seg hjemme i.

Hvorfor jeg jobber på Purple Reading?

Av veileder Nora

Kanskje er det akkurat der mange befinner seg nå. I en periode hvor gamle mønstre, relasjoner og valg begynner å bli sett med nye øyne. Det som tidligere føltes trygt, føles kanskje ikke like trygt lenger. Og det som før var vanskelig å forestille seg, kan plutselig begynne å kjennes som det eneste riktige.

Når tryggheten egentlig handler om frykt

Vi snakker ofte om trygghet som om det alltid er noe positivt. Og selvfølgelig trenger vi trygghet i livet. Vi trenger mennesker vi kan stole på, steder hvor vi kan senke skuldrene og relasjoner hvor vi kan være oss selv. Men det finnes også en annen form for trygghet, en som egentlig handler mer om frykt enn om fred. Det er den tryggheten vi klamrer oss til fordi vi er redde for hva som skjer dersom vi slipper.

Da kan det kjente bli viktigere enn det gode.

Vi kan bli værende i en relasjon fordi vi er redde for å være alene. Vi kan fortsette i en situasjon fordi vi ikke vet hva som venter på den andre siden. Vi kan holde fast i gamle historier om oss selv fordi det føles tryggere enn å oppdage hvem vi egentlig er uten dem.

Og kanskje er det nettopp dette som er så vanskelig med forandring. Det handler ikke alltid om at vi ikke vet hva vi ønsker. Noen ganger vet vi det veldig godt. Det vi er redde for, er alt vi må gi slipp på for å komme dit.

Når kjærligheten har gjort vondt

Mange av oss har opplevd kjærlighet som har gjort vondt. Vi har blitt skuffet, sviktet, oversett eller forlatt. Noen har gitt alt de hadde til et annet menneske og sittet igjen med følelsen av at det ikke var nok. Etter hvert lærer man seg å beskytte seg. Man blir mer forsiktig med hvem man slipper inn, og kanskje begynner man å tro at det tryggeste er å aldri våge for mye igjen.

Men det å ha blitt såret betyr ikke at du elsket feil.
Det betyr at du våget å elske.
Det er en stor forskjell.

Det vi opplever i kjærligheten, forandrer oss. Noen ganger på vakre måter, andre ganger på måter vi skulle ønske vi slapp. Men selv de vonde erfaringene kan gi oss en større forståelse av hva vi trenger, hva vi ikke lenger kan leve med, og hvor grensene våre faktisk går. Det betyr ikke at vi skal romantisere det som gjorde vondt. Svik er fortsatt svik, og tap er fortsatt tap. Men vi trenger heller ikke la det som skjedde, få bestemme resten av livet vårt.

For fortiden kan forklare oss, men den trenger ikke styre oss.

Når vi slutter å vente

Det er kanskje her den virkelige forandringen begynner. Når vi slutter å vente på at fortiden skal bli annerledes, og heller begynner å spørre oss selv hva vi ønsker å skape videre. For noen ganger går vi lenge og venter på noe som aldri kommer. En forklaring. En unnskyldning. En forandring hos et annet menneske. Kanskje venter vi på at noen skal velge oss, forstå oss eller komme tilbake. Og mens vi venter, setter vi på en måte vårt eget liv på pause.

Men livet står ikke stille fordi vi gjør det.
Det går videre.

Og på et tidspunkt må vi kanskje stille oss selv det ærlige spørsmålet: Hvor lenge skal jeg vente på noe som ikke lenger møter meg?

Forskjellen på å kjempe for noe og mot seg selv

Det betyr ikke at man skal gå fra alt så snart noe blir vanskelig. Relasjoner krever arbeid, og kjærlighet er ikke alltid enkelt. Det vil være perioder hvor man må kjempe litt, snakke sammen, tilgi og prøve igjen. Men det finnes også en grense mellom å kjempe for noe og å kjempe mot seg selv.

Ingen kjærlighet bør kreve at du stadig gjør deg mindre for å få plass i den.

Du skal kunne fortelle hvordan du har det uten å være redd for å bli straffet for ærligheten. Du skal kunne ha behov, grenser og ønsker uten å føle at du er vanskelig. Og du skal kunne være deg selv uten hele tiden å være redd for at det skal føre til at noen forlater deg. Kanskje det er dette vi egentlig må lære når vi snakker om trygghet. At den viktigste tryggheten ikke nødvendigvis ligger i en annen person eller i en bestemt livssituasjon. Den ligger i vissheten om at du kan stole på deg selv.

At du vet at du vil klare deg, også dersom livet ikke blir slik du hadde sett for deg.
At du vet at du kan reise deg dersom noe tar slutt.
At du vet at du ikke trenger å bli værende et sted som gjør deg mindre, bare fordi du er redd for det som finnes på den andre siden.

Det er en annen type trygghet.

Når vi begynner å stole på oss selv

En trygghet som ikke handler om å kontrollere utfallet, men om å stole på seg selv gjennom det som skjer. Og kanskje er det først da vi virkelig begynner å bli fri.

For når vi ikke lenger er så redde for å miste, trenger vi heller ikke holde så hardt fast. Vi kan begynne å velge ut fra kjærlighet i stedet for frykt. Vi kan bli fordi vi ønsker å være der, ikke fordi vi er redde for å gå. Vi kan elske noen uten å gjøre dem ansvarlige for hele vår egen trygghet og lykke. Det er også da noe annet begynner å skje. Vi blir mer bevisste på hvem vi slipper inn i livet vårt. Vi begynner å forstå at det ikke bare handler om kjemi eller sterke følelser, men om hvordan vi faktisk har det sammen med et annet menneske.

Gir denne relasjonen meg ro?
Får jeg være meg selv?
Blir jeg møtt?
Kan vi snakke sammen når noe er vanskelig?
Føler jeg meg fri til å være hele meg?
Det er spørsmål som kanskje er viktigere enn hvor sterkt man føler.

For kjærlighet handler ikke bare om følelser. Den handler også om hvordan vi behandler hverandre.

Når en avslutning åpner en ny dør

Derfor tror jeg også at noen avslutninger kommer for å åpne en dør vi ikke klarte å se mens vi holdt fast i den gamle. Ikke nødvendigvis fordi det som var, var meningsløst, men fordi det hadde lært oss det vi trengte å lære. Noen mennesker kommer inn i livet vårt og blir værende. Andre kommer inn for en periode og setter spor som forandrer oss for alltid. Begge deler kan være betydningsfulle.

Vi trenger ikke gjøre en kjærlighet mindre verdifull bare fordi den ikke varte resten av livet. Noen ganger var den viktig nettopp fordi den lærte oss noe om hvem vi er. Og når vi begynner å forstå det, blir det også lettere å slippe taket. Ikke fordi vi ikke bryr oss lenger, men fordi vi endelig bryr oss nok om oss selv til å gå videre.

Å bli kjent med seg selv igjen

Det betyr heller ikke at man må skynde seg inn i noe nytt. Kanskje den viktigste tiden etter en stor avslutning er den tiden hvor man ikke fyller tomrommet med et nytt menneske, men faktisk blir kjent med seg selv igjen.

Hva liker jeg nå?
Hva trenger jeg?
Hva ønsker jeg meg fra livet?
Hva har jeg tidligere godtatt som jeg aldri ville godtatt i dag?
Og hvem er jeg når jeg ikke lenger prøver å være den andre trenger?

Det kan være en sårbar prosess, men også en utrolig vakker en. For kanskje handler det nye kapittelet ikke om å finne noen som skal redde deg fra det gamle. Kanskje handler det om å komme hjem til deg selv. Og når du først har funnet tilbake dit, vil du også merke at kjærlighet begynner å se annerledes ut.

Du trenger ikke lenger noen som skal fylle et tomrom. Du kan møte et annet menneske med et fullt hjerte og fortsatt ha plass til deg selv. Da blir kjærlighet ikke et spørsmål om å holde fast for enhver pris, men om å velge hverandre med frihet.

Kjærlighet som kommer fra trygghet

Og kanskje er det den største forskjellen på kjærlighet som kommer fra frykt, og kjærlighet som kommer fra trygghet.

Den ene sier: «Ikke forlat meg.»
Den andre sier: «Jeg velger deg, men jeg velger også meg selv.»

Kanskje det er dit mange av oss er på vei nå. Mot en kjærlighet som ikke handler om å miste seg selv for å få beholde noen, men om å kunne være hele seg selv og likevel bli elsket. Så hvis du kjenner på uro for tiden, trenger det ikke bety at noe er galt. Kanskje er det bare en del av deg som har begynt å forstå at du ikke kan leve på samme måte som før.

Kanskje du har vokst.
Kanskje noe gammelt er i ferd med å slippe taket.

Og kanskje det som føles som et tap akkurat nå, en dag vil vise seg å ha vært begynnelsen på at du fant tilbake til deg selv.

Blir du spådd i hemmelighet?

Det første ærlige steget

Du trenger ikke ha alle svarene.
Du trenger ikke vite nøyaktig hvor veien går.

Noen ganger er det nok å ta det første ærlige steget.
Og kanskje er det nettopp det livet spør deg om nå:

Tør du å velge det som føles sant, selv når det ikke lenger føles trygt?
For noen ganger begynner det nye livet vårt akkurat der vi slutter å holde fast i det gamle.

Klem Nora

Trenger du svar?
Ring Nora for en personlig reading