Den tunge byrden ved å alltid måtte ha rett

Har du noen gang lagt merke til hvor krampaktig hardt mennesker kan kjempe for å bevise at de har rett, selv når de innerst inne vet at de er på ville veier? I jobben min som veileder snakker jeg ukentlig med mennesker som har viklet seg inn i et komplisert nett av stolthet, forsvar og gamle, stive prinsipper. Det å skulle innrømme at man har tatt feil, ser ut til å være en av de dypeste og mest skremmende tersklene vi møter på i livet. For mange føles det som en personlig fallitt, som om det å feile betyr at man er mindre verdifull, svak eller mislykket i andres øyne. Men hva om det stikk motsatte er tilfelle? Hva om den virkelige friheten og den dypeste indre styrken faktisk ligger gjemt i det å kunne rekke en hånd i været og si de enkle, ærlige ordene: «Her tok jeg feil»?

Hvorfor jeg jobber på Purple Reading?

Av veileder Lykke 

Vi lever i en kultur som på mange måter forguder feilfrihet og raske suksesser. Fra vi er små, lærer vi at vi må prestere, vite best og helst unngå å snuble foran andre. Dette skaper et enormt indre press som følger oss inn i voksenlivet. Egoet vårt hater å ta feil, fordi egoet er livredd for å miste ansikt, bli kritisert eller føle seg avvist av flokken. Når vi merker at vi har trådt feil, skygger vi derfor ofte unna, forsøker å rasjonalisere bort handlingene våre, eller skylder på alle andre rundt oss for å avlede oppmerksomheten. Men å bære på denne skinnende fasaden av ufeilbarlighet er en utrolig utmattende jobb. Det krever en konstant overvåkning og et gigantisk energiforbruk å holde en slik illusjon ved like. Du må stadig forsvare posisjoner du egentlig har vokst fra, bare fordi du ikke tør å innrømme at du har endret mening eller gjort en feilvurdering underveis.

Feiltrinn som en naturlig og nødvendig del av sjelens reise

Sannheten er at det å gjøre feil ikke er en svakhet eller en feilvare; det er selve kjernen i det å være et levende menneske i utvikling. Ingen av oss er født fullbefarne med et ferdig kart over tilværelsen. Vi er her for å erfare, prøve ut, snuble litt i våre egne bein og reise oss igjen klokere enn da vi falt. Når du tillater deg selv å feile uten å dømme deg til døde for det, kaster du av deg den kvelende rustningen av perfeksjonisme. Du åpner opp for en dypere form for ærlighet overfor deg selv og dem du har rundt deg. De feilene du gjør, er aldri bevis på at du mislykkes som menneske, men snarere uvurderlige lærdommer som former din karakter, bygger empati og modner sjelen din. Universet straffer deg ikke for dine feiltrinn; det bruker dem tvert imot som milde eller tydelige veivisere for å vise deg en bedre og mer sannferdig vei videre i livet.

Å innrømme feil betyr likevel ikke at man skal undervurdere alvoret i egne handlinger eller feie alt vekk med et likegyldig skuldertrekk. Ekte integritet handler om å kunne se på sine egne feilskritt med et klart, uredd og ærlig blikk. Det handler om å veie handlingene sine på en finjustert vekt av ansvarlighet, modenhet og ekte nestekjærlighet. Når du tar fullstendig eierskap til en feil uten å synke ned i destruktiv skam eller selvpisking, skjer det noe magisk med energien din. Du gjenvinner din egen selvtillit og din egen indre autoritet, fordi du viser deg selv at du er til å stole på, selv når det brenner under føttene. Å rydde opp etter seg, si oppriktig unnskyld der det trengs, og justere kursen når du oppdager at kompasset pekte feil, er selve definisjonen på et modent menneske. Det er da den dype, ukompliserte friheten senker seg i brystet, og du igjen kan puste helt fritt.

Ta med deg denne tanken videre i dag: Du trenger ikke å være feilfri for å være hel. Senk skuldrene, tilgi deg selv for de gangene du snublet, og møt morgendagen med et åpent, ærlig hjerte.

Klem Lykke

Trenger du klarsynt veiledning?
Besøk min profil og les mine tilbakemeldinger