Høsttid, innhøsting og hverdagens irritasjoner

Det er kommet litt gult innimellom bladene i buskene. Det bugner av både blåbær og modne multer i marka og oppover fjellåsene. Det er høst. Som man sår, så høster man som kjent, uansett hva det måtte gjelde i livets mange fasetter.

Poteten har nå ligget nede i den mørke jorda en god stund. Snart skal den opp etter at den ble satt og behørig marinert, det vil si kraftig gjødslet for å gi vokseprosessen den nødvendige kraften. Likevel virker det som om enkelte aldri ser seg helt ferdige med å spre gjødsel på det vi har sådd, eller med å irritere og provosere sine medmennesker. Enkelte ser nesten ut til å ha dette som selve formålet med sin egen eksistens. Kjenner du deg igjen i den følelsen?

Hvorfor jeg jobber på Purple Reading?

Av veileder Maiken

Grisebonden og nabolagets store prøvelse

Nå har grisebondenaboen gjødslet jordene igjen, stønner folk i nabolaget mens de holder håndklær og skjortekragene hardt foran nesen og munnen. Det er snakk om grisebonden to hus unna, på den store gården der det står over hundre griser oppstallet med krøllhalene rett til værs. Landskapet preges av svære jorder og et massivt, metallisk anlegg som mest av alt minner om en underlig seksjon hentet rett ut av Willy Wonkas sjokoladefabrikk. Her rager svære rør og to runde, ruvende tanker med intrikate overganger imellom.

Støtt og stadig i ettermiddagstimene og utover kvelden tankes anlegget opp. Nå skal det gjødsles for fullt, og det er slettes ikke varm kakao som strømmer gjennom de rørene. Det fylles og klargjøres før ren og skjær grisemøkk slynges ut over markene eller fraktes bort. Til stor pest og personlig plage for nabolaget er stanken verre enn fra den gamle sildeoljefabrikken ute på odden.

Selve kjøretøyet er et kapittel for seg selv. Det er langt, brautende og utstyrt med en stor anordning som inkluderer både tappekran og rør som heves for å spre møkka i en bue gjennom luften. Akkurat slik enkelte mennesker også har for vane å gjøre på egen hånd, uten at man av den grunn bør ta det personlig innover seg. Bonden ser seg alltid nødt til å manøvrere drittbilen sin et godt stykke ned mot veien for å klare den krappe svingen opp mot gården.

Som for å aktivere folks følelsesliv maksimalt, legger han gjerne inn en skikkelig u-sving nede på hovedveien. Der ruller han et godt stykke før han vrenger sprøytebilen rundt i en siste manøver. Verken tuten eller kranen holder tett. Grisemøkka lekker ut i en tynn, ujevn strime langs asfalten, og av og til etterlates det dype dammer som det krever fire til fem dager med striregn for å vaske vekk. Det hele virker som bestilt for å sette tålmodigheten til enhver som lar seg provosere på en hard prøve.

Møtet med figurene som trigger oss

Har du kanskje en slik type i ditt eget liv? En person som later til å leve utelukkende for å trykke på alle de mest ømme punktene dine. En skikkelse som sitter der i den flekkete islenderen sin og fabler i vei på kav nordnorsk mellom spyttklyser og snusbrune tenner, mens det spørres slevete om frøkena skal på bygdedansen i kveld. Man passer bare på at noen andre tar vertskapet, fyller dramglasset hans og gir ham oppmerksomhet med karslig selskap ved den anledningen. Han blir på mange måter mannen folk elsker å hate.

Selv kan jeg være ganske barnslig, men også urokkelig og sta. Jeg er autentisk, varm og god, men samtidig selvstendig og viljesterk. Kanskje gjør det meg til kvinnen noen elsker å hate. Fra hjørnet ved det store stuevinduet mitt trekker jeg meg tilbake med en god kopp te, mens bamsen sitter i stolen tvers overfor meg. Koppen er av tynt og forfinet porselen. Det er en myte at alt ved meg må defineres som grovt eller ufint, for dette kaoset på utsiden definerer jo ikke hvem jeg dypest sett er. Det er bare et annet menneske ute i verden som spiller sin tildelte rolle på den scenen som jordelivet representerer.

Å finne freden bakenfor egoets støy

Koppen min er prydet med en stor rose med mektige blader som bruser og folder seg ut. Det minner meg om å la hjertet gjøre det samme. Vær stolt av deg selv, minner bamsen om fra stolen sin, og se bak fasadene. Det er der bak egoet at vi virkelig kan føle oss frie. Jeg betrakter den blomstrende rosen mens dampen fra teen stiger opp i en lang strime. Den dufter søtt av mango og tørkede frukter. I betraktningen av rosenkoppen og roen i rommet synes jeg nesten jeg skimter et smil fra Dalai Lama, som minner om at hemmeligheten alltid ligger bak egoet.

Trekk deg et gratis englebudskap

Måtte vi alle klare å nullstille oss ved å sette egoet til side innimellom. Ute i verden, der alt skal være så håndgripelig og konkret, og der én og én alltid må være to, spiller vi alle våre roller. Vi ikler oss våre personae, lar egoet overta styringen og ofrer altfor ofte vår indre sjelefred. Det er bakenfor dette fjellet, bakom egoets støy, at det virkelig er godt å bo. Jobb med å se deg selv i andre mennesker, men tillat deg samtidig å se den klare forskjellen.

Varm klem fra Maiken

Trenger du klarsynt veiledning?
Ta gjerne turen innom min profil