Når den stille lykken drukner i kravene vi stiller til oss selv

Noen ganger undrer jeg meg over hvor lykken tok veien. Ikke den store, glitrende lykken som selges til oss gjennom reklamer og selvhjelpsbøker, men den stille lykken. Den som bor i et varmt blikk, i latter rundt et bord, i følelsen av å høre til.

Jeg kjenner det spesielt godt når jeg rusler i skogen bak huset mitt, hvor trærne står tette og den fuktige mosen demper alle lyder fra omverdenen. Der ute, når rådyrene plutselig stopper opp i lysningen og betrakter meg med sine store, mørke og rolige øyne, kjenner jeg på en dyp og ekte fred. Naturen bryr seg ikke om hva jeg har oppnådd, hvor mange feil jeg har gjort i løpet av en uke, eller hvordan jeg ser ut. Skogen og dyrene dømmer ikke. De minner meg snarere på at vi mennesker egentlig bare er en liten, men viktig brikke i et fantastisk stort og levende maskineri.

Det virker som om vi lever i en tid der oppmerksomheten vår stadig trekkes mot det som mangler. Vi ser etter feil hos oss selv, og ofte også hos hverandre. Vi sammenligner, vurderer, korrigerer og forsøker å forbedre. Som om livet er et evig prosjekt, og vi selv er både arkitekten og den strengeste kontrolløren.

Hvorfor jeg jobber på Purple Reading?

Av Veileder Magda

Når vi blir våre egne strengeste dommere

Når jeg legger tarotkortene for menneskene som søker veiledning hos meg, ser jeg ofte dette hjerteskjærende mønsteret så altfor tydelig. Fantastiske, ressurssterke og vakre sjeler sitter foran meg i den lille boblen vår, totalt utslitte av sine egne brutale krav til vellykkethet. De jakter desperat på en feilfri versjon av seg selv som kanskje ikke engang finnes, og i den utmattende jakten mister de fullstendig gleden over den de faktisk er akkurat nå.

Jeg må ofte minne både dem og meg selv på, for jeg er jo slett ikke immun mot dette jaget selv, at vi er mer enn gode nok, akkurat med de sprekkene og skavankene vi har. Det er jo nettopp sprekkene som gjør oss menneskelige.

Barna lærer å måle sin egen verdi

Barna våre vokser opp i den samme vinden. De lærer tidlig å måle seg selv. Hvor flinke de er. Hvor populære de er. Hvordan de ser ut. Hvor godt de presterer. Verdien deres blir lett knyttet til noe som kan telles, vurderes eller sammenlignes. Og mens de lærer å betrakte seg selv gjennom disse målene, lærer de også å se andre på samme måte.

Likevel husker mange av oss en annen tid. En tid da barn flokket seg sammen på løkka, i gata eller mellom husene. Store og små, raske og langsomme, modige og forsiktige. Fellesskapet var større enn forskjellene. Man trengte ikke å være best for å få være med. Man trengte bare å være der.

Vi passet på hverandre på en mer ukomplisert og umiddelbar måte den gangen. Hvis noen falt og skrapte opp kneet, var det alltids en trøstende hånd i nærheten, og ingen var opptatt av om man reagerte «riktig». Vi tillot rett og slett hverandre å bare være mennesker, med alt det innebar av skrubbsår og ufiltrert glede.

Når individet blir et evig prosjekt

I dag er det som om vi i større grad vandrer hver vår sti. Vi skal finne oss selv, utvikle oss selv, bygge oss selv. Vi blir fortalt at vi kan bli alt vi ønsker, bare vi arbeider hardt nok. Det høres frigjørende ut, men kan også bli en tung bør å bære. For når alt handler om individet, blir også ansvaret for å lykkes plassert på den enkeltes skuldre. Og mange går gjennom livet med en stille følelse av ikke å være nok.

Kulturen rundt oss speiler dette. Vi ser det i underholdningen vi omgir oss med. Program etter program bygger på den samme fortellingen: Noen vurderes, noen velges bort, noen stemmes ut. Til slutt står én person igjen som vinner. Én løftes opp, mens mange blir stående igjen utenfor. Som om menneskelig verdi kan rangeres på en resultatliste.

Denne evige og usynlige konkurransen skaper en unaturlig avstand mellom oss. Vi blir redde for å vise sårbarhet, og livredde for å la fasaden falle, i frykt for at også vi skal bli vurdert og funnet for lette.

Alltid et nytt fjell å bestige

Samtidig bombarderes vi med budskap om at vi alltid kan bli litt bedre. Litt sunnere. Litt sterkere. Litt vakrere. Litt mer vellykkede. Vi tilbys stadig nye oppskrifter på et bedre liv. Nye metoder, nye kurs, nye mål. Det er alltid et nytt fjell å bestige rett bak det vi nettopp har klatret opp.

Men kanskje er det nettopp her noe går tapt. For hvis vi hele tiden ser mot neste forbedring, risikerer vi å overse det som allerede finnes. Hvis vi hele tiden strever etter å bli mer, kan vi glemme å verdsette det vi er. Og hvis vi bruker all vår energi på å bygge oss selv, kan vi miste av syne hverandre.

Det hjertet egentlig lengter etter

Jeg tror ikke mennesker først og fremst lengter etter perfeksjon. Jeg tror vi lengter etter nærhet. Etter å bli sett uten å måtte imponere. Etter å bli møtt med vennlighet når vi kommer til kort. Etter fellesskap som tåler både styrke og sårbarhet.

Jeg kjenner det så veldig godt i meg selv også. De dagene jeg føler meg uendelig liten, usikker og alt butter imot, er det absolutt ikke smarte råd om effektivitet eller selvutvikling jeg trenger. Da trenger jeg bare at noen sitter der sammen med meg. At noen tåler det emosjonelle rotet mitt og forteller meg at jeg er elsket uansett hva jeg presterer.

Kanskje trenger vår tid mindre konkurranse og mer omsorg. Mindre rangering og mer raushet. Mindre fokus på hvem som er best, og mer oppmerksomhet mot hvordan vi kan bære hverandre gjennom livet.

Kanskje er lykken mye nærmere enn vi tror

For lykken er kanskje ikke gjemt i den neste prestasjonen. Ikke i den perfekte kroppen, den perfekte karrieren eller den feilfrie versjonen av oss selv. Kanskje ligger den i det enkle. I hånden som blir holdt når livet er tungt. I stemmen som sier: «Kom, sett deg her hos oss.» I følelsen av å være en del av noe større enn seg selv.

Kanskje er lykken gjemt i fellesskapet. I kjærligheten som ikke krever noe tilbake. I menneskene som blir værende, også når vi ikke skinner. For når alt kommer til alt, er det kanskje ikke perfeksjon hjertet søker.

Kanskje er det tilhørighet.

Klem Magda

Trenger du svar?
Ring Magda for en oppklarende samtale