Når naturen tar styringen

Det sies gjerne at vi som bor her i nord er født med vind i håret, men noen dager kan man oppriktig lure på om vi ikke snarere er utstyrt med kuling i selve ryggmargen. Værmeldingen om morgenen lovet det som så diplomatisk kalles en «frisk bris». Her oppe oversettes slikt gjerne til et utmerket tørkevær. Men i løpet av formiddagen skiftet landskapet fullstendig karakter. Den rolige fjorden gikk fra å være et innbydende speil til å bli et frådende, mørkeblått opprør. Vinden hadde åpenbart bestemt seg for å minne alle på hvem som egentlig er sjefen langs kysten, og luften smakte av ramsalt hav.

Hvorfor jeg jobber på Purple Reading?

En luftig flukt over tunet

Det er noe helt spesielt med sengetøy og plagg som har fått blafre seg tørre utendørs. De fanger liksom essensen av selve naturen. Med en kurv full av klesvask og en god porsjon optimisme er det lett å tenke at noen timer ute i vinden bare gjør godt.

Men naturen har ofte sine egne planer. Det som begynner som et uskyldig prosjekt kan på få sekunder utvikle seg til et lite hverdagsdrama. Et kraftig vindkast tar tak i klesstativet, og plutselig legger en enslig ullsokk ut på sitt livs store flytur. Den seiler elegant over det våte gresset med kurs mot bølgene. En måke som sto i le bak naustet blir forskrekket og letter med et forarget, hes skrik. Sokken ender i en sølepytt, og alt som gjenstår er å le av hele situasjonen. Noen ganger har man rett og slett ingenting man skulle ha sagt når naturkreftene overtar regien.

Når vinden rydder skogen

Når uværet herjer på sitt kraftigste, søker mange inn i varmen med en kaffekopp i hånden mens de betrakter naturens forestilling utenfor vinduet. Trærne i skogkanten bøyer seg dypt mot bakken, nesten i ærbødighet. De vet at det ikke nytter å kjempe mot overmakten. Et slikt vær kan virke skremmende når det uler i hushjørnene, men det har også en viktig funksjon.

Når stormen river i trærne, er det ikke for å ødelegge skogen, men for å rense den. Vinden røsker med seg visne blader, knekker morkne greiner og fjerner alt som ikke lenger har livets rett. Den rydder bort det som står i veien slik at lyset igjen kan slippe til. Etterpå føles luften annerledes. Renere. Skarpere. Lettere å puste i. Landskapet har fått en ny start.

Å våge å slippe taket

Det mektige skuespillet utenfor er en vakker parallell til våre egne liv. Vi opplever alle perioder der det blåser opp til storm på innsiden. Livet kaster uventede endringer mot oss, eller vi bærer på en uro vi ikke helt klarer å sette ord på. Det kan handle om jobbsituasjoner som tapper oss, relasjoner som har gått ut på dato, eller gamle bekymringer og frykt som tynger oss ned.

Den første reaksjonen er ofte å stritte imot. Vi er vanedyr som elsker det forutsigbare. Vi tviholder på det som føles kjent og trygt, selv når det kjente ikke lenger er godt for oss. Vi klamrer oss fast og glemmer å stille det viktigste spørsmålet: Hva er det denne stormen egentlig prøver å rydde bort?

Å lære seg kunsten å gi slipp er kanskje noe av det modigste og vanskeligste et menneske kan gjøre. Det krever at man tør å stå i ubehaget mens det blåser som verst, uten å holde fast i greiner som allerede har visnet. Hvis man i stedet lar vinden få ta med seg utdaterte tankemønstre, frykt og andres forventninger, skjer det noe bemerkelsesverdig. Det skapes plass. En åpen plass der ny innsikt, glede og frisk energi kan få slå rot.

Neste gang det blåser opp i livet, kan det derfor være verdt å forsøke å kjempe litt mindre. La kaoset rase fra seg. La vinden vaske rent og ta med seg det som ikke lenger trengs. Kanskje innebærer det å miste litt kontroll for en stund. Men når været til slutt roer seg, for det gjør det alltid, står man ofte igjen lettere, friere og med en horisont som er langt klarere enn den var før stormen kom.

Med hjertelig hilsen
Maiken

Trenger du klarsynt veiledning?
Ta gjerne turen innom min profil