Hvor er lykken gjemt?

Noen ganger undrer jeg meg over hvor lykken tok veien. Ikke den store, glitrende og prangende lykken som daglig selges til oss gjennom fargerike reklamer, glansede magasiner og moderne selvhjelpsbøker. Jeg tenker på den stille, nære og trygge lykken. Den som bor i et varmt og fordomsfritt blikk, i den ekte og uanstrengte latteren rundt et middagsbord, og i den dype følelsen av å faktisk høre til i et fellesskap. Det virker som om vi lever i en urolig tid der oppmerksomheten vår stadig og systematisk trekkes mot alt det som mangler. Vi leter uvilkårlig etter feil og mangler hos oss selv, og ofte gjør vi det samme hos hverandre. Vi sammenligner, vurderer, korrigerer og forsøker uavbrutt å forbedre oss. Det er som om selve livet har blitt et evig prosjekt uten sluttdato, der vi selv er satt til å være både den ambisiøse arkitekten og den strengeste kontrolløren.

Hvorfor jeg jobber på Purple Reading?

Av veileder Magda

Når barna lærer å måle sin egen verdi

Barna våre vokser opp i den samme kalde vinden. De lærer i altfor ung alder å måle og veie sin egen eksistens. De blir vant til å overveie hvor flinke de er på skolen, hvor populære de fremstår i vennegjengen, hvordan de ser ut på bilder, og hvor godt de presterer på fritidsaktivitetene. Menneskeverdet deres blir altfor lett knyttet til konkrete resultater, tall som kan telles, eller egenskaper som kan vurderes og sammenlignes på en skala. Mens de lærer å betrakte seg selv gjennom disse faste målene, lærer de dessverre også å se og dømme sine medmennesker på nøyaktig samme måte. Likevel husker mange av oss en annen og roligere tid. En tid da barn flokket seg naturlig sammen på løkka, i gata eller i tomrommene mellom husene. Der var det både store og små, raske og langsomme, modige og mer forsiktige barn. Fellesskapet var betydelig større og viktigere enn forskjellene mellom oss. Man trengte overhodet ikke å være best eller å vinne for å få lov til å være med. Man trengte ganske enkelt bare å være til stede.

Individets bør og jakt på det feilfrie

I dag er det som om vi i langt større grad vandrer hver vår isolerte sti. Vi blir oppdratt til at vi skal finne oss selv, utvikle oss selv og bygge vår egen merkevare. Vi får til stadighet høre at vi kan bli absolutt hva som helst her i verden, bare vi arbeider hardt nok. Det kan ved første øyekast høres utrolig frigjørende ut, men det har vist seg å bli en tung bør å bære for mange. For når alt dreier seg om individet, blir også hele ansvaret for å lykkes plassert tungt og alene på den enkeltes skuldre. Mange går gjennom hele livet med en lammende, stille følelse av aldri å være nok.

Kulturen rundt oss speiler denne nådeløse mekanismen. Vi ser det så altfor tydelig i underholdningen vi omgir oss med til hverdags. Program etter program bygger på nøyaktig den samme fortellingen: Noen vurderes kritisk, noen velges bort underveis, og noen stemmes ubarmhjertig ut. Til slutt står kun én enkelt person igjen som den store vinneren. Én løftes opp på en pidestall, mens de mange andre blir stående igjen utenfor. Det fremstilles som om den menneskelige verdien kan rangeres og sorteres på en kald resultatliste. Samtidig bombarderes vi daglig med budskap om at vi alltid kan bli litt bedre enn vi er akkurat nå. Litt sunnere, litt sterkere, litt vakrere og litt mer vellykkede. Vi tilbys uavbrutt nye oppskrifter på et bedre liv, nye treningsmetoder, nye kurs og nye ambisiøse mål. Det er alltid et nytt og høyere fjell å bestige rett bak det vi nettopp har kjempet oss opp på.

Lengselen etter ekte tilhørighet

Men kanskje er det nettopp i denne evige jakten at noe livsviktig går tapt. For hvis vi hele tiden ser mot neste forbedring, risikerer vi å overse den skatten som allerede finnes rett foran oss. Hvis vi hele tiden strever etter å bli mer, kan vi glemme å verdsette det vi allerede er. Og hvis vi bruker all vår energi på å bygge opp oss selv, kan vi miste av syne de menneskene som står rundt oss. Jeg tror nemlig ikke at mennesker først og fremst lengter etter perfeksjon. Jeg tror i mitt hjerte at vi lengter etter ekte nærhet. Etter å bli sett og akseptert akkurat som vi er, uten å måtte imponere noen. Etter å bli møtt med varme og vennlighet når vi kommer til kort. Vi lengter etter et trygt fellesskap som tåler både vår styrke og vår største sårbarhet.

Kanskje trenger vår tid betydelig mindre konkurranse og mye mer omsorg. Mindre rangering og mer raushet. Mindre fokus på hvem som er best, og langt mer oppmerksomhet mot hvordan vi kan bære og støtte hverandre gjennom livets stormer. For lykken er kanskje ikke gjemt i den neste prestasjonen, i den perfekte kroppen, den lytefrie karrieren eller i den feilfrie versjonen av oss selv. Kanskje ligger den i det helt enkle. I hånden som blir holdt når livet kjennes tungt. I stemmen som rolig sier: «Kom, sett deg her hos oss.» I følelsen av å være en verdifull del av noe som er større enn en selv.

Kanskje er lykken gjemt i fellesskapet. I kjærligheten som ikke krever noe som helst tilbake, og i menneskene som blir stående ved din side, også når du ikke skinner. For når alt kommer til alt, er det kanskje ikke perfeksjon hjertet søker. Kanskje er det ren tilhørighet.

Varme klemmer fra
Magda

Trenger du klarsynt veiledning eller healing?
Besøk min profil og les mer om meg her