De små øyeblikkene vi aldri helt glemmer

Har du noen gang lagt merke til de små øyeblikkene i livet som føles som om de er ment bare for deg? Det er de små møtene som egentlig virker altfor ubetydelige til å bety noe, men som likevel blir værende i kroppen lenge etterpå. Det kan være et uvanlig blikk fra en fremmed på bussen, en sang som dukker opp på radioen akkurat idet du tenker på en gammel venn, eller et helt stille sekund ute i skogen hvor tiden plutselig kjennes litt langsommere enn vanlig.

Det er kanskje derfor så mange av oss stopper helt opp når en øyenstikker kommer flyvende forbi. Det er noe med bevegelsene dens, den måten den plutselig står helt stille i luften på, før den skyter fart igjen, som tvinger oss til å være til stede her og nå.

Hvorfor jobbe på Purple Reading?

Det handler ikke nødvendigvis om at vi går rundt og tror at naturen sender oss kodede beskjeder hver eneste dag. Det handler mer om den merkelige følelsen av at enkelte møter bare føles viktige, uten at vi helt kan forklare hvorfor. Det er som om noe inni oss gjenkjenner øyeblikket før tankene rekker å analysere det.

En tidløs forbindelse

Gjennom hele menneskehetens historie har vi knyttet symbolikk til det vi ser rundt oss, til dyr, vann, lys og væromslag. Det var ikke bare fordi verden før i tiden var mer «spirituell» enn den er i dag, men rett og slett fordi vi levde tettere på rytmene i alt som gror. Man observerte naturen med en helt annen tålmodighet. Man så hvordan årstidene skiftet, hvordan alt som lever hele tiden må dø litt for å kunne begynne på nytt.

I dag lever mange av oss så fryktelig raskt. Vi rekker nesten ikke å registrere omgivelsene våre lenger. Vi går gjennom dager som er stappfulle av varsler, skjermer, informasjon og en konstant, lavmælt støy i bakgrunnen. Tankene våre er nesten alltid på vei videre til neste ting på lista. Det er kanskje derfor naturen treffer oss så voldsomt når vi først stopper opp. Det er en enorm forskjell på det å bare se noe, og det å faktisk legge merke til det.

Forandringen som skjer i det stille

I mange kulturer har øyenstikkeren alltid vært sett på som et symbol på transformasjon og indre vekst. Og hvis man ser på livet dens, er det ikke så rart. Den tilbringer mesteparten av tiden sin under vann, i mørket, før den til slutt bryter gjennom overflaten, folder ut vingene og tar steget ut i et helt nytt element.

Den bærer med seg en følelse av overgang. Den minner oss på at forandring ikke alltid skjer med et brak. Ofte er det en langsom prosess som foregår under overflaten, helt til det plutselig føles vakkert og lett. Mange opplever at de begynner å legge merke til slike symboler nettopp i perioder hvor deres eget liv er i endring. Det er ikke sikkert at verden sender flere tegn enn før, men kanskje har du begynt å bli mer åpen. Mer oppmerksom. Kanskje har du begynt å se de tingene som tidligere bare forsvant forbi i bakgrunnen fordi du hadde det for travelt med å nå frem til noe annet.

Det er noe interessant her: spirituell modning starter sjelden med de store svarene eller de dype forklaringene. Den begynner som regel med en økt sensitivitet. Man begynner å merke stemninger tydeligere. Naturens farger virker kanskje litt sterkere. Stillheten får plutselig mer verdi enn praten.

Når vi speiler oss i naturen

Det finnes noe utrolig beroligende ved å observere naturen, kanskje fordi den aldri prøver å prestere noe. En øyenstikker lander aldri på et strå fordi den vil imponere deg eller fordi den har en deadline. Den bare er. Den er helt fri for forventninger og støy. For oss mennesker, som ofte føler oss fanget i et nett av krav, kan et slikt møte føles som en dyp påminnelse om en tilstand vi har kommet altfor langt bort fra.

Vi lever i en tid hvor alt skal forklares, måles og dokumenteres. Hvis noe ikke kan bevises med data, mister mange interessen ganske fort. Likevel finnes det opplevelser som ikke trenger en logisk forklaring for å ha verdi for oss. Noen ganger holder det faktisk at noe får oss til å føle.

Kanskje er det derfor vi trekkes mot skogen eller vannkanten når livet føles tungt. Vi går ikke bare ut for å få frisk luft, men fordi noe inni oss roer seg der ute. Kroppen senker tempoet helt av seg selv. Tankene blir mindre skarpe og dømmende. Vi begynner å høre vår egen stemme igjen. Og det er akkurat da vi begynner å se de små tingene. Lyset som bryter i vannflaten. Morgenduggen på et blad. Eller den lille øyenstikkeren som svever helt stille foran oss et sekund, før den forsvinner inn i skogen igjen.

Tegn eller bare nærvær?

Kanskje trenger vi ikke alltid å vite om noe er et «tegn» fra universet eller bare en tilfeldighet. Kanskje er det viktigste at øyeblikket fikk oss til å våkne litt opp fra den autopiloten vi lever i så store deler av døgnet.

Trekk deg et tarotkort

Mange av oss går gjennom livet uten å egentlig være til stede i det. Dagene flyter sammen, og vi kommer oss gjennom dem mer enn vi faktisk kjenner dem. Midt i alt dette finnes naturen fortsatt der ute, tålmodig og rolig, som en påminnelse om at livet ikke alltid trenger å handle om å komme seg videre.

Kanskje dukker ikke øyenstikkeren opp for å fortelle deg noe mystisk om fremtiden din. Kanskje dukker den opp for å minne deg på noe du egentlig allerede vet, men som du har glemt i alt kaoset: At også du er i forandring, og at det er helt greit å stå stille i luften et øyeblikk før du flyr videre.

Står du fast?
Våre dyktige klarsynte kan hjelpe deg