Når ja føles enklere enn nei, men koster mer enn du tror

Du kjenner øyeblikket før du rekker å tenke. Noen ber om en tjeneste, litt mer av tiden din, litt mer fleksibilitet, eller litt mer forståelse. Det er sjelden store ting isolert sett. Det er heller summen av det hele. Du merker det i kroppen først. En oppgitt følelse som er tung som bly. Du kjenner det inni deg, et stille nei – som dukker opp før ordene gjør det. Likevel hører du deg selv svare ja. Raskt, smidig, uten å tenke deg om.

Blir du spådd i hemmelighet? 

For mange kvinner skjer dette så ofte at det knapt registreres lenger. Det blir en refleks. En måte å være på rett og slett. Ikke fordi du mangler styrke, og ikke fordi du ikke vet bedre, men fordi du har lært at det er slik man er et godt menneske. Man stiller opp. Man er romslig og fleksibel. Man tåler litt ekstra. Ja blir nesten tryggere å si enn nei, fordi nei kan skape uro. Stillhet. Skuffelse. Spørsmål du ikke orker å stå i.

Et ja derimot, gir umiddelbar ro. Stemningen glir videre, og ingen hevede øyenbryn. Ingen forklaringer. Du slipper å kjenne på andres reaksjoner, og ditt ja har bidratt til harmoni. Men den roen varer ofte kortere enn du tror. For hver gang du overstyrer deg selv, skjer det noe stille på innsiden. Du lærer deg at dine behov kan vente, og at din kapasitet er fleksibel. Du lærer at det viktigste er å holde balansen rundt deg, selv om du mister den i deg selv.

Drømmer du om å jobbe med evnene dine?

Den stille utmattelsen ingen ser

De fleste som bærer for mye, kan ofte være utmattet lenge før de merker det selv. Det kan handle om arbeid, familie, relasjoner og forventninger. Å hele tiden være den den som skal være den stabile og en ansvarlige, og den som ordner opp før det blir konflikt – er i seg selv er ikke problemet. Problemet oppstår når du gir uten å stoppe opp, og du ikke kjenner etter om du faktisk har rom. Når du gir fra overskudd, skaper det varme og nærhet for begge parter, men når du gir fra et underskudd – skaper det slitasje hos deg selv.

Denne slitasjen er sjelden synlig utenfra. Den viser seg ikke nødvendigvis som et sammenbrudd eller som voldsomme kriser – men den kommer mer som en jevn tretthet du ikke får sovet bort. En irritasjon som ligger og ulmer, uten at du helt vet hvorfor. En følelse av å være litt tom, selv når livet på papiret ser riktig ut. Du fungerer. Du leverer og du smiler. Likevel er det noe som mangler. 

Her kan du trekke deg et gratis englebudskap 

Det handler ikke om utakknemlighet, men det handler om balanse. Når du gjentatte ganger setter deg selv bakerst i køen, begynner kroppen til slutt å protestere. Ikke med høye rop, men med små signaler. Du kjenner kanskje du får energi, mindre glede eller mindre kontakt med det du faktisk vil. Over tid kan du bli svært god til å lese andres behov, samtidig som du mister språket for dine egne.

Sier du ja av godhet, eller av frykt?

Det er et spørsmål mange vegrer seg for å stille. Sier jeg ja fordi jeg vil, eller fordi jeg er redd? Redd for å skuffe. Redd for konflikt, eller redd for å bli oppfattet som vanskelig eller egoistisk. Mange har vokst opp med en tydelig kobling mellom verdi og tilgjengelighet. Du er snill når du er fleksibel. Du er god når du strekker deg. Du er elsket når du tilpasser deg.

Problemet oppstår når jaene dine styres av frykt, ikke av fri vilje. Da mister de sin kvalitet. Da handler det ikke lenger om raushet, men om selvbeskyttelse forkledd som omsorg. Du sier ja for å bevare husfreden, for å sikre relasjonen, eller for å unngå ubehag. Det kan kanskje fungere på kort sikt, men på lang sikt skaper det avstand. Også til deg selv. 

Hva skiller en god – og en mindre god veileder?

Ofte vet kroppen lenge før hodet henger med. Du kjenner en tyngde i brystet, en uro i magen, eller en indre motstand. Likevel overbeviser du deg selv om at det går fint. Det er ikke så mye. Jeg klarer jo dette. Kanskje klarer du det også. Spørsmålet er heller til hvilken pris. Hver gang du ignorerer kroppens signaler, svekker du forbindelsen til deg selv litt. Ikke med en gang, men gradvis.

Å si nei er en form for respekt

Mange opplever at et nei føles hardt. Nesten som et angrep. Som om du tar noe ifra noen. I virkeligheten er et ærlig nei en form for respekt. Du gir et sant svar, og du later ikke som. Du lover ikke mer enn du kan holde – og det skaper forutsigbarhet. Et ja du ikke mener, kan faktisk skape mer avstand enn et tydelig nei. For andre merker når det er noe skurrer. De merker når du stiller opp, uten å være helt til stede.

For mange starter mønsteret tidlig. Å være flink. Hjelpsom og ansvarlig. Den som ikke lager problemer. Kanskje ble du rost for å være moden, for å klare deg selv, og for å stille opp. Det er verdifulle egenskaper. Samtidig kan de fort bli en identitet du ikke tør å slippe. Hvis du alltid har vært den sterke, hvem er du da når du sier stopp? 

Når du møter din tvillingsjel og hele kroppen mister pusten

Å endre mønster føles ofte uvant. Nesten egoistisk. Men det er som regel et tegn på vekst. Balanse er ikke egoisme. Når du gir fordi du faktisk vil, blir energien annerledes. Du er mer til stede. Mindre irritert og mindre sliten. Når du setter grenser, lærer omgivelsene hvordan de skal møte deg. Du viser andre hva som er greit for deg, og hva som ikke er det. Det skaper tydelighet, ikke avstand.

Kanskje begynner det med et lite stopp før neste ja. En pause. Et pust. Ikke et langt foredrag, bare noen sekunder hvor du kjenner etter. Har jeg rom for dette? Vil jeg dette, eller føler jeg at jeg må? Det ene mellomrommet kan forandre mer enn du tror. For et ja skal føles åpent, og et nei skal føles rent. Når de to henger sammen med det du faktisk kjenner, oppstår det en ro som varer lenger enn den raske lettelsen av å tilfredsstille alle andre. 

Se våre klarsyntes profiler her