Når flammene gir plass til ettertanke
Vi har alle bruk for øyeblikk der verden får trekke seg litt tilbake. Der telefonen blir liggende i lomma, og lyden av ved som knitrer, er nok. Jeg har alltid kjent en egen ro når jeg sitter ved et bål. Blikket følger flammene uten at jeg trenger å holde det fast, og tankene får vandre uten at alle må ende i en løsning. Det er befriende å sitte foran noe som verken krever et svar eller minner meg på alt jeg burde ha gjort.
Hvorfor jeg jobber på Purple Reading

Etter en stund dukker gjerne minnene opp. Årene som har gått, valgene som førte livet i uventede retninger, og menneskene som har satt spor. Noen er fortsatt nær oss. Andre har vi mistet kontakten med, og noen finnes bare i minnene. Ved bålet kan alt dette få plass samtidig. Varmen fra det som var godt, og savnet etter det som aldri kommer tilbake på samme måte.
Kjærligheten og ordene som ble usagt
Når jeg sitter og ser inn i flammene, tenker jeg av og til på hvordan livet skulle bli. Planene jeg var så sikker på, menneskene jeg trodde alltid skulle være der, og alt jeg regnet med at det ville bli tid til senere. Det er underlig hvor selvfølgelig vi kan behandle tiden mens vi har den foran oss. Først etterpå ser vi hvor mye en vanlig middag, en telefonsamtale eller en ettermiddag sammen faktisk betydde.
Det kan gjøre vondt å tenke på ordene som aldri ble sagt, eller på noen vi gjerne skulle hatt mer tid med. Samtidig prøver jeg å huske at vi levde med den forståelsen og de kreftene vi hadde den gangen. Vi så ikke hele historien mens den pågikk. Etterpåklokskapen har alltid litt for gode arbeidsvilkår. Den vet hvordan det endte, og slipper å stå midt i usikkerheten vi måtte håndtere.
Noen ganger gir slike tanker lyst til å gjøre noe i dag. Ringe en venn jeg har tenkt på lenge, si takk eller fortelle noen at de betyr mye for meg. Andre ganger er det nok å la savnet være der. Alt trenger ikke å omsettes til handling. Et menneske kan fortsatt ha en plass i livet ditt gjennom det du husker, det du har lært, og måten du møter andre på.
Det vi bærer med oss fra vanskelige tider
Ingen går gjennom livet uten å møte noe som setter spor. Likevel synes jeg vi av og til er raske med å si at alt vanskelig gjør oss sterkere. Noe gjør oss først og fremst slitne. Noe trenger vi lang tid på å forstå, og enkelte erfaringer skulle vi gjerne vært foruten. Det må være lov å si det også, uten straks å lete etter en lærdom som gjør det hele verdt det.
Når jeg ser tilbake, oppdager jeg likevel ting jeg ikke la merke til mens det sto på. En person som stilte opp uten store ord. En avgjørelse jeg klarte å ta selv om jeg var redd. Helt vanlige dager jeg kom meg gjennom, én etter én. Styrken så ikke nødvendigvis særlig imponerende ut fra utsiden. Noen ganger besto den i å be om hjelp eller innrømme at jeg ikke klarte mer akkurat da.
Erfaringer kan også forandre hvordan vi møter andre. Vi blir kanskje litt mindre raske med rådene og litt mer villige til å lytte. Vi vet at et smil ikke forteller hele historien, og at den som virker avvisende, kan ha mer enn nok med å holde hverdagen sammen. For meg er dette en verdifull form for innsikt: å forstå at vi sjelden vet alt om det et annet menneske bærer.
Varmen som blir igjen
Etter hvert blir flammene lavere. Vedkubbene faller sammen, og glørne lyser mellom mørke flater. Det er noe eget med denne delen av kvelden. Samtalene går langsommere, eller stilner helt. Bålet krever mindre av blikket, men gir fortsatt varme. Jeg blir ofte sittende litt lenger enn jeg hadde tenkt.
Glørne minner meg om at det som betyr noe, ikke alltid er så synlig. Gleden kan være stille en periode. Lysten til å planlegge, skape eller møte mennesker kan trenge tid før den melder seg igjen. Da hjelper det lite å kreve at man skal kjenne seg som før. Det kan være bedre å legge merke til det som fortsatt gir noe: en god samtale, en tur ut, en interesse man har savnet, eller en kveld der skuldrene endelig senker seg litt.
Trekk deg et gratis budskap her

Å ta noe av roen med hjem
Når kvelden er over og bålet er ordentlig slukket, følger lukten av røyk med i klærne. Tankene er kanskje ikke ferdigtenkte, men de har fått litt mer plass. Jeg har sjelden funnet store svar der ute. Likevel kan jeg gå hjem med en tydeligere følelse av hva jeg vil bruke tiden min på, og hvem jeg ønsker å være nær.
Kanskje er det nettopp derfor jeg stadig vender tilbake til bålet. Der kan jeg huske uten å skynde meg videre, savne uten å forklare meg og glede meg over det som fortsatt finnes. Livet blir ikke enklere av den grunn, men en stund ved flammene kan minne meg om at det også rommer varme. Og at jeg har lov til å bli sittende og kjenne på den.
Klem Kristina
Ønsker du en reading?
Besøk min profil på Purple Reading
Tarot for åndelig vekst gjennom flere faser – Mer enn bare spådom
Et rørende budskap fra en katt som gikk bort altfor tidlig
Empat: 9 tegn du ikke kan ignorere og hva det egentlig betyr
Solen viser vei: Hva betyr det egentlig å trekkes mot lyset?
Når du må skape lyset du selv trenger i mørket