MAGASINET

Det lille funnet som vekket et stort savn

Det finnes øyeblikk som får oss til å stanse midt i en helt vanlig dag. Blikket fester seg ved noe lite, og plutselig er tankene et annet sted. Slik var det da jeg fant en liten hvit fjær midt i en blomst. Den lå mellom kronbladene, lett og stille, som om den hadde funnet akkurat den plassen den skulle ha. Jeg ble stående og se. Det var noe ved dette enkle møtet som traff meg før jeg rakk å sette ord på det.

Hvorfor jeg jobber på Purple Reading

Av veileder Kristina

Tankene gikk rett til mamma. Til natten hun gikk bort, og stillheten som fylte huset etterpå. Den stillheten var annerledes enn all annen stillhet jeg hadde kjent. Nå sto jeg foran en blomst med en fjær i, og kjente en uventet varme. Det føltes som om mamma var nær. Som om hun hadde lagt igjen en liten hilsen i det hverdagslige, akkurat der jeg kunne finne den. Savnet var der fremdeles, men et øyeblikk fikk det følge av ro.

Når en fjær blir mer enn en fjær

For en som gikk forbi, ville det kanskje bare vært en fjær vinden hadde båret med seg. Det er en mulig forklaring, og jeg trenger ikke å avvise den for å ta vare på det øyeblikket betydde for meg. Det som berørte meg, var forbindelsen som oppsto mellom det jeg så, og alt jeg bar på. Fjæren fikk minnene frem, men også følelsen av kjærlighet. Jeg kjente meg mindre alene i savnet etter henne.

Var det et tegn fra mamma? Jeg kan ikke vite det sikkert. Likevel opplevde jeg det som en stille hilsen, og den opplevelsen har verdi for meg. Noen øyeblikk får være personlige uten at vi må forklare dem helt ferdig. Jeg behøver ikke å overbevise andre om hva fjæren betydde. Det holder at jeg husker varmen som kom da jeg så den, og hvordan tanken på mamma for en liten stund gjorde godt uten å gjøre like vondt.

De stille påminnelsene som følger oss videre

Når vi savner noen, kan helt vanlige ting få en ny betydning. En sang på radioen henter frem en biltur. En duft minner om et kjøkken, en omfavnelse eller en jakke som alltid hang i gangen. Noen opplever slike øyeblikk som tegn fra den de har mistet. Andre kjenner dem som minner som plutselig blir levende. Det finnes rom for ulike måter å forstå dette på. Det nære forholdet vi hadde til et menneske, fortsetter å prege hvordan vi møter verden.

For meg handler det også om alt mamma har etterlatt i livet mitt. Det jeg har lært av henne, ordene jeg husker, og måtene jeg merker at hun fremdeles er en del av meg på. Hun finnes i historien min og i kjærligheten jeg fortsatt føler. Fjæren i blomsten samlet noe av dette i ett lite bilde. Jeg trengte ingen stor forklaring akkurat da. Jeg trengte å få stå stille og kjenne at forbindelsen til henne fremdeles betydde noe.

Å gi trøsten plass uten å lete etter bevis

Sorg kan gjøre oss ensomme, også når vi har mennesker rundt oss. Ingen andre savner nødvendigvis akkurat den stemmen, akkurat den samtalen eller akkurat den nærheten på samme måte. Derfor kan et lite øyeblikk av gjenkjennelse bety mye. Fjæren fjernet ingen ting av det som hadde skjedd. Men den ga meg et pusterom og minnet meg om at minnene også kan bære varme. Jeg fikk kjenne på mer enn fraværet hennes.

Trekk deg et gratis budskap her

Til deg som savner noen, vil jeg si at du får ta vare på det som gir deg trøst. Kanskje er det en fjær, en sang eller en stund hvor et godt minne kommer nær. Du trenger heller ikke å finne tegn for at kjærligheten skal være der. Den er ikke mindre virkelig på dagene hvor alt føles stille. For meg ble fjæren i blomsten et kjært øyeblikk å bære videre. Et lite funn som lot meg kjenne mamma nær igjen.

Klem Kristina

Ønsker du en reading?
Besøk min profil på Purple Reading

Sentralbordet