Det store skiftet: Når rollene blir snudd om

De siste to månedene har jeg bodd på sykehjem noen dager i uken. Ikke fordi jeg selv trenger hjelp, men fordi min kjære mamma er her nå. Etter to tøffe hjerneslag var hun ikke lenger i stand til å ta vare på seg selv i hverdagen, og hukommelsen hennes ble gradvis helt borte i etterkant av sykdommen.

Hvorfor jeg jobber på Purple Reading

Av veileder Kristina 

Jeg husker fremdeles utrolig godt den aller første gangen jeg gikk ut døren alene etter å ha levert henne der. Det føltes som å forlate noe verdifullt jeg ikke helt kunne sette ord på eller plassere i meg selv. Det var en gnagende skyldfølelse, kanskje. Eller ren, skjær sorg over livets brutale sårbarhet. Sannsynligvis var det en tung og vond blanding av begge deler som traff meg på en gang.

Det er rart, skummelt og smertefullt hvordan livet plutselig endrer seg på et blunk. Hun som alltid hadde vært den sterke klippen i familien, den som ordnet opp i alt det praktiske og den som alltid visste nøyaktig hva vi skulle gjøre, har blitt så inderlig sårbar. Nå er det jeg som må huske alt for henne, og det er jeg som må minne henne på de felles tingene og opplevelsene vi har delt et helt liv med. Noen ganger kjenner hun meg igjen med en eneste gang, og blikket blir ømt og klart. Andre ganger er jeg bare en hyggelig, fremmed person som er på besøk.

Varmen i de stille gangene

Sykehjemmet lukter ikke bare av sterke medisiner, såpe, vaskemidler og en dyp, tung stillhet. Det finnes også utrolig mye ekte, menneskelig varme der inne, om man bare åpner øynene og ser ordentlig etter. Du møter et varmt og trygt smil i gangen fra de ansatte, og det oppstår små, fine samtaler om vær og vind, eller om en forgangen tid som en gang var så levende for oss alle.

Likevel er det fryktelig tungt å komme hjem til seg selv etterpå, til et hus som føles litt tommere og kaldere for hver gang jeg låser opp døren. Det er tungt å bære på den konstante vissheten om at jeg ikke lenger er den som fysisk tar vare på henne i selve hverdagen. I de mørke stundene spør jeg meg selv om jeg egentlig gjorde nok for henne, og om jeg hadde kunnet strukket meg bare litt til før jeg tok dette endelige valget.

Omsorgens sanne ansikt

Men så ser jeg henne en rolig, gyllen ettermiddag på det nye rommet hennes. Hun sitter godt plassert i den vante stolen sin med et lunt, koselig teppe over beina og ser fredelig ut av vinduet. Hun smiler svakt, gjenkjennende og harmonisk når jeg kommer inn døren.

Og akkurat da forstår jeg noe helt avgjørende. Dette handler overhodet ikke om å gi opp eller å svikte. Det handler om å gi henne den dype, profesjonelle og trygge omsorgen jeg alene rett og slett ikke hadde kapasitet eller medisinsk mulighet til å gi henne i en hektisk hverdag.

Når de mørke tankene begynner å ta over i hverdagen

Og selv om hun kanskje ikke alltid husker i morgen at jeg har vært her hos henne i dag, så vet jeg med hele mitt hjerte at det betyr noe likevel. For energien, tryggheten og kjærligheten blir værende igjen i rommet. For meg betyr det i alle fall alt.

Klem Kristina

Ønsker du en reading?
Besøk min profil på Purple Reading