Et panoramavindu mot sjelens speil

Jeg sitter på mitt hemmelige, trygge sted i verden, langt oppe i det høye nord. Foran meg har jeg et stort panoramavindu som fyller hele rommet med lys og farger. Arbeidsbordet mitt er plassert akkurat her. Det er kosebordet mitt, fylt med glitrende krystaller, fredfulle englefigurer og meg selv. Utenfor vinduet åpenbarer naturen seg i all sin rå og ufiltrerte prakt. Nærmest huset er det en liten hage, noen hardføre busker og en skogkrans av ranke bjørketrær. Mellom trærne glimter det i et stille ferskvann, før landskapet åpner seg voldsomt og bredt mot den mektige fjorden.

Hvorfor jeg jobber på Purple Reading?

Av veileder Maiken

På den ene siden reiser det seg et dramatisk fuglefjell et stykke borte, mens den andre siden rammes inn av et mykere, slakere fjellmassiv. Horisonten her oppe er både nær og uendelig vid på samme tid. Himmelen troner øverst som et evig skiftende lerret, fylt av de mest spektakulære skyformasjonene som endrer farge og form etter som klimaet og døgnet puster. Den rette streken i horisonten deler verden i to, og havet underst fungerer som naturens eget speil. Noen dager ligger det blikkstille og reflekterer alt, andre ganger kruses det opp i spesielle speilinger. Strømmene under overflaten styres av månesyklusen, av flo og fjære. Lyset her oppe er ren magi. Om dagen, og under midnattssolen, glimter det blankt i den runde kula på toppen av flaggstangen ute på tunet. Når vintermørket faller på, overtas himmelrommet av de store, fargesprakende og dansende nordlysene.

Fuglelivets store og små dramaer

Skogen og fjæra krydrer dagene mine med et yrende liv. Fossen bruser jevnt bak huset, med iskaldt vann fra høyfjellet, og danner et lavt, beroligende lydteppe sammen med naturens egne innbyggere. Jeg følger spesielt med på ærfuglen, ea, som svømmer med en duvende hale av små unger i vannkanten mens de lager sjarmerende koklelyder i tangen. Jeg levde lenge i den romantiske troen på at ærfugler var trofaste partnere livet ut. Den illusjonen brast da jeg ble fortalt sannheten. Hannen sørger visstnok kun for neste generasjon, for deretter å dra av sted på et endeløst ungkarstokt ute på havet. For en frekk fugl! Noen ganger får jeg mest lyst til å ro ut etter ham og gi ham en velfortjent dask.

Tjelden, derimot, er en sindig og selvstendig sjel. Med sine lange, røde bein og føtter spankulerer den konsentrert rundt i myrlandskapet og gresset. Den drar beina opp fra kvikksanden med utrolig presisjon og styrke, og den bygger gjerne reir på de lave låvetakene som er så nære at man nesten kan ta på dem når man går forbi. Dens meditative «tibi-tibi» er lyden av ro for meg. Lenger borte i morgendisen hører jeg svaneparet vræle høyt. De er monogame og holder sammen hele livet. Men romantikken slutter der, for maken til temperamentsfulle skapninger skal man lete lenge etter. Her om dagen, da jeg skulle ta bussen over heiene for å handle, så jeg to nydelige, små reinkalver på gresslettene med store øyne og søte pelskraver. Plutselig kom den ene svanen brusende og løpende med et enormt, truende vingespenn. De stakkars reinkalvene løp av gårde, helt vettskremte. Den svanen var verken gjestfri eller raus, uansett hvor fantastisk parforhold den måtte ha. Jeg bestemte meg umiddelbart for at de svanene ikke fortjener noe brød. Jeg skal gå ut senere og gi alt til tjelden.

Friere på døren og drømmemenn i spåkula

Jeg sitter her alene, jeg også. Mens jeg observerer paringsdansen og fugledramaene der ute, slår tankene over på mitt eget liv. Jeg tenker at jeg burde gå ned i en fjøs eller et naust og hente meg en skikkelig gammeldags garnblåse av glass. Kanskje jeg kan pusse den blank og bruke den som en krystallkule. For hvis du finnes der ute, du drømmemann, så får du nesten ta og dukke opp i sjåglasset på den kula snart. Ikke bare sveve rundt i eteren, men gjerne møte opp i egen person.

Kanskje var det nettopp dette universet prøvde å fortelle meg da det nylig banket på døren min. Der, midt på kjøkkenet, sto plutselig en 83 år gammel bibelhelbreder med lua i hånden. Han kremtet og spurte rett ut om vi to skulle være kjærester. Jeg måtte høflig takke nei til tilbudet. Jeg er tross alt ikke fylt femti år ennå, så et sted må da grensen gå. Det er fint at jeg er raus og enslig, men man kan rett og slett ikke få bønnesvar på absolutt alt her i livet. Jeg får heller pusse den glasskula mi selv.

Kveldsro, klarsyn og visdommen fra Rumi

Mens ettermiddagen glir over i kveld, svinger luften av nye lys og skygger mellom himmel og hav. Det glimter i flaggstangen. Så ringer telefonen. Det er noen der ute som trenger meg. Noen som søker klarsyn, visdom og litt godhet på veien. Jeg legger til side mine egne funderinger og lytter.

Når samtalene er over, setter jeg meg ned for å meditere i kveldslyset. Bare tjelden er barmhjertig nok til å holde meg med selskap nå. Vannet blir mørkere, og dypere formasjoner trer frem på overflaten. Det er en merkelig dragning i dette mørket, man suges nesten ned i selvrefleksjonens dyp. På himmelen svever tunge, Nerdrum-aktige skyer på toppen, og inne i meg klinger det mykt av gregoriansk sang. Guds kjærlighet.

Drømmen om et lite hus på landet: En spirituell lengsel

Jeg minnes de kloke ordene fra vismannen Rumi: «Hvis du ikke har så mye kjærlighet i livet, så får du bli det selv.» Jeg takker for alle speilinger og refleksjoner gjennom dagen, og legger meg til søvn for å fordøye alle inntrykkene. Det er virkelig mye rare dyr i skogen her, og et utrolig rikt fugleliv å hvile øynene på.

Med hjertelig hilsen
Maiken

Trenger du klarsynt veiledning?
Ta gjerne turen innom min profil