Å være til stede

Det er noe som skjer når tempoet senkes. Når du ikke lenger haster gjennom dagene, men faktisk er til stede der du er. For mange er skogen bare trær og stier, men for meg er den full av uttrykk. Jeg går tur i det samme området hver uke, uansett årstid. Med riktige klær er det ingen grunn til å bli inne, selv i mange minusgrader. 

Jobbe på Purple Reading? 

Det jeg gleder meg mest til er ikke selve turen, men det jeg oppdager. Trær som har veltet, røtter som vrir seg opp av bakken, steiner som ligger halvt skjult i mosen. Overalt dukker det opp små ansikter. Noen smiler, noen ser alvorlige ut, andre virker nesten overrasket over å bli sett. Når du først begynner å legge merke til det, så er det umulig å overse. Det er som om skogen åpner seg på en ny måte.

Å se mer enn bare natur

Det føles som om skogen lever på flere nivåer enn det vi vanligvis tenker. Ikke bare gjennom dyr og planter, men gjennom former, linjer og detaljer. Små vesener, om du vil, som sitter der og følger med. De har vært der lenge før oss, og de blir der etter oss. Av og til føles det nesten som om de ser deg tilbake. Gjennom året forandrer alt seg, og det gjør også opplevelsen. Sommeren er tett og grønn, nesten overveldende. Så kommer høsten med farger før bladene faller og legger seg som et lag over bakken. Etter hvert står trærne nakne, og landskapet blir enklere. Når frosten og snøen kommer, dempes lydene, og alt føles roligere. Samtidig blir formene tydeligere. Det er da mange av disse ansiktene trer frem på en helt annen måte.

Turen som alltid blir noe mer

Vinteren gjør turene mer krevende. Is og glatte stier gjør at du må være mer til stede i hvert steg. Brodder blir en naturlig del av turen. Men det stopper ikke, det bare endrer hvordan du beveger deg. 

Sjekk ut mine dyktige kollegaer her

Det er noe eget med å gå ute når det er kaldt, pusten som synes i lufta, lyden under føttene. Når årstidene skifter igjen, følger nye utfordringer. Is smelter, stier blir gjørmete, og vann finner veier der det ikke var før. Forrige uke tenkte jeg at nå blir det fint med tørre stier, men ved et vann måtte jeg bare vasse rett over. Naturen gjør som den vil, og det er en del av opplevelsen. Midt i alt dette står de små ansiktene der fortsatt. De flytter seg ikke, men endrer seg med lyset og været, og gir en følelse av noe fast i alt som ellers er i bevegelse. 

Når du først ser det

En dag jeg var ute og kjørte, dukket det plutselig opp tre figurer i en bergvegg. En mann, en dame og, av alle ting, en isbjørn. De sto på rekke, så tydelig at jeg måtte stoppe opp. Det er i slike øyeblikk du skjønner hvor mye vi vanligvis overser. Naturen gir oss mer enn vi tror, men vi må være villige til å se. Neste gang du går en tur, senk tempoet litt. Se på trærne, steinene og bakken rundt deg. Ikke bare gå forbi, men bli litt lenger. Kanskje ser du ingenting med en gang, men plutselig en dag dukker det opp. Og når du først har sett det, så går du aldri helt alene igjen. 

Sjekk ut mine dyktige kollegaer her

Ansikter i skogen og naturen

Det er noe som skjer når tempoet senkes. Når du ikke lenger haster gjennom dagene, men faktisk er til stede der du er. For mange er skogen bare trær og stier, men for meg er den full av uttrykk. Jeg går tur i det samme området hver uke, uansett årstid. Med riktige klær er det ingen grunn til å bli inne, selv i mange minusgrader. Det jeg gleder meg mest til er ikke selve turen, men det jeg oppdager. Trær som har veltet, røtter som vrir seg opp av bakken, steiner som ligger halvt skjult i mosen. Overalt dukker det opp små ansikter. Noen smiler, noen ser alvorlige ut, andre virker nesten overrasket over å bli sett. Når du først begynner å legge merke til det, så er det umulig å overse. Det er som om skogen åpner seg på en ny måte. 

Klem fra Lykke

Besøk Lykkes profil og les hennes tilbakemeldinger