Et tilfeldig møte som fikk meg til å se sykdom med nye øyne
Vi mennesker har lett for å sette hverandre i bestemte båser. Noen ganger gjør vi det nesten uten å tenke over det. Vi ser en diagnose, en livssituasjon eller en bestemt rolle, og lar dette prege hvordan vi oppfatter personen foran oss. Dermed kan vi glemme at hvert menneske har en historie som rommer langt mer enn det vi ser på overflaten. Denne erkjennelsen fikk jeg en helt tilfeldig ettermiddag utenfor det lokale sykehuset. Jeg hadde egentlig ingen planer om å snakke med noen. Tankene mine var opptatt av egne bekymringer, og jeg ønsket bare å bli ferdig med ærendet mitt og komme meg hjem.

Av veileder Kristina
Utenfor sykehuset fant jeg en ledig plass på en metallbenk. Der satt det allerede en eldre kvinne, godt pakket inn i et rutete ullteppe som hun hadde trukket over knærne. I hendene holdt hun en pappkopp med kaffe som for lengst hadde sluttet å ryke i den kalde luften. Hun satt stille og så fremfor seg, tilsynelatende opptatt av sine egne tanker. Da blikkene våre møttes, sendte hun meg et forsiktig, vennlig smil. Det var en liten gest, men den var nok til å bryte stillheten mellom oss. Jeg visste det ikke da, men denne korte samtalen skulle gi meg noe viktig å tenke over lenge etter at jeg hadde forlatt sykehuset.
Når en diagnose deler livet inn i et før og et etter
«Jeg har ventet mye i livet», sa hun stille, nesten som om hun snakket mest til seg selv. «Man blir fryktelig flink til det når man først blir syk.»
Jeg nikket høflig. Egentlig hadde jeg ikke vært forberedt på noen samtale, men det var noe ved måten hun sa det på, som fikk meg til å lytte. Hun begynte å fortelle om årene som hadde gått, om de første symptomene hun ikke helt forsto, og om alle undersøkelsene som fulgte. Hun beskrev hvordan det var å leve med usikkerheten, vente på prøvesvar og forsøke å holde fast ved en vanlig hverdag mens bekymringene stadig vokste. Til slutt kom dagen da legen fortalte henne hva som feilte henne. Hun husket fremdeles ordene, og hvordan de på et øyeblikk hadde delt livet hennes i to. Det som hadde vært før diagnosen, og alt som kom etterpå.
Jeg ble sittende og tenke på hvor mye en alvorlig sykdom kan forandre. Ikke bare for den som blir syk, men også for menneskene rundt. Plutselig handler mange av samtalene om behandling, undersøkelser og hvordan formen er fra dag til dag. Venner og familie spør hvordan det går, gjerne med de beste intensjoner, men sykdommen kan likevel komme til å overskygge alt det andre personen er. Det er nesten som om en hel livshistorie blir skjøvet til side, mens diagnosen får hovedrollen. Men det som gjorde størst inntrykk på meg denne ettermiddagen, var at kvinnen på benken hadde så mye mer å fortelle enn historien om sykdommen sin.
Livet hun hadde levd før sykdommen kom
Etter hvert begynte hun å fortelle om barndommen sin. Hun hadde vokst opp på landet, og minnene kom frem med en varme som fikk ansiktet hennes til å forandre seg. Hun snakket om sommerdager ved sjøen, om den salte lukten som hang i luften når solen sto høyt på himmelen, og om frihetsfølelsen hun hadde kjent når hun syklet av gårde uten andre planer enn å være ute hele dagen. Hun fortalte også om drømmen hun en gang hadde hatt om å bli lærer. Det var tydelig at minnene fremdeles betydde mye for henne, selv om det hadde gått mange år siden den tiden.
Hun fortalte videre om barna sine, om alle de vanlige hverdagene som hadde vært fylt av både latter, bekymringer og små irritasjoner. Hun smilte da hun snakket om enkelte episoder, og innimellom lo hun litt av seg selv. Men så kom hun tilbake til dagen da legene hadde fortalt henne hvor alvorlig sykdommen var. Hun beskrev frykten hun hadde kjent, og hvordan hun i begynnelsen hadde hatt vanskelig for å forestille seg at livet kunne fortsette på noen meningsfull måte. Hun hadde vært redd for alt hun kunne miste, og for hvordan fremtiden ville bli.
«Jeg var sikker på at livet var over der og da», sa hun og lot blikket gli utover plenen. «Men til min store overraskelse så sluttet ikke livet. Det ble bare et helt annerledes liv.»
Sykdommen er en del av historien, men aldri hele mennesket
Ordene hennes ble sittende i meg. Der satt en kvinne som hadde opplevd at livet ble forandret på en måte hun aldri hadde ønsket seg, men som fremdeles hadde minner, drømmer, humor og en hel historie å fortelle. Hun var ikke bare en pasient som ventet på behandling. Hun var en mor, et menneske som hadde vokst opp på landet, en kvinne som en gang hadde drømt om å bli lærer, og som fortsatt kunne smile når hun tenkte tilbake på gode opplevelser. Sykdommen hadde fått stor betydning for livet hennes, men den hadde ikke visket ut alt det andre.
Jeg begynte å tenke på hvor lett det er å la en diagnose bli det første vi ser. Kanskje gjør vi det fordi vi ønsker å vise omsorg, eller fordi vi ikke helt vet hva vi ellers skal snakke om. Men når alle spørsmål handler om sykdommen, kan vi glemme å spørre om interessene, minnene og de små tingene som fortsatt gir glede. Et menneske kan være alvorlig sykt og samtidig ha behov for å le, mimre, snakke om hverdagslige ting eller bare få være seg selv en liten stund. Det er ikke alltid sykdommen trenger å være temaet, selv om den er en viktig del av livet.
Et enkelt møte jeg aldri kommer til å glemme
Etter en stund gjorde kvinnen seg klar til å gå. Hun samlet sammen tingene sine, trakk ullteppet godt rundt skuldrene og reiste seg forsiktig fra benken. Hun skulle inn til enda en behandling, og jeg forsto at ventingen hun hadde snakket om, fortsatt var en stor del av hverdagen hennes. Men noe hadde forandret seg i måten jeg så henne på. Da jeg satte meg ned, hadde jeg først og fremst sett en eldre kvinne utenfor et sykehus. Nå visste jeg litt om livet hun hadde levd, menneskene hun var glad i, og minnene som fremdeles fikk henne til å smile.
Før hun gikk, snudde hun seg mot meg og sa noe jeg fortsatt husker: «Ingen er bare sin sykdom, husk det.»
Kan tarot svare på om eksen kommer tilbake?

Jeg ble sittende igjen på metallbenken og tenke over samtalen. Den hadde begynt med et forsiktig smil og noen få ord om å vente, men endte med å minne meg om noe vi alle burde være mer oppmerksomme på. Vi møter mennesker i forskjellige situasjoner, og noen ganger ser vi bare en liten del av livet deres. En diagnose kan fortelle oss noe om helsen til et menneske, men den sier ingenting om alle erfaringene, følelsene og minnene som gjør personen til den vedkommende er. Kvinnen på benken lærte meg at vi må huske å se hele mennesket, også når sykdommen tar stor plass. Bak hver diagnose finnes det en historie som begynte lenge før sykdommen kom, og som fortsetter å utvikle seg etterpå. Det er en historie om å leve, om kjærlighet, hverdager, drømmer og alt det som gjør et menneskeliv verdifullt.
Står du midt i et vanskelig veiskille og lurer på om du skal holde fast, gi slipp eller våge å begynne på nytt, er våre dyktige og erfarne veiledere klare for en personlig samtale på telefon 21006138.
Kronechakra og plantemedisin: Åpne opp for kosmos
Spå i tarot: Hva betyr det når tarotkort kommer opp ned?
Livet som samtaleterapeut: En reise i motstandskraft
Meditasjon for deg som ikke klarer å sitte stille
Hvorfor lengter du etter fjerne steder du aldri har vært?