Veien tilbake til deg selv

Vi snakker ofte om hvor viktig det er å tilgi andre. Gjennom oppveksten, i litteraturen og i spirituelle tradisjoner blir vi stadig påmint om at det å bære nag til våre medmennesker er som å drikke gift og forvente at den andre skal lide. Vi lærer å gi slipp, åpne hjertet og gå videre. Men den vanskeligste tilgivelsen er ofte den vi skal gi til oss selv. Det krever et helt eget mot å snu det klarsynte speilet mot vårt eget indre og møte våre egne skyggesider med den samme dype nåden som vi så raust tilbyr verden rundt oss.

Hvorfor jeg jobber på Purple Reading

Av veileder Kristina

De fleste mennesker bærer på en usynlig ryggsekk fylt med minner om valg de angrer på, ord de skulle ønske de aldri hadde sagt, eller muligheter de i et øyeblikk av frykt lot gå fra seg. Det kan være en relasjon som brast, en karrierevei som sporet av, eller en situasjon hvor vi sviktet våre egne moralske prinsipper. Disse minnene kan ligge og ulme i underbevisstheten som en konstant, lavfrekvent energi av skyld og skam, som tapper oss for livskraft og blokkerer for flyten av ny, positiv energi i hverdagen.

Den nådeløse indre dommeren og det åndelige fengselet

Å gjøre feil er en helt naturlig og nødvendig del av det å være menneske på denne jorden. Vi er her for å erfare, erstatte uvitenhet med visdom, og vokse som sjeler gjennom de utfordringene vi møter under stjernehimmelen. Likevel er det en merkelig dynamikk i den menneskelige psyken som gjør at mange av oss behandler våre egne feil langt strengere enn vi ville behandlet en god venns feil. Hvis en venn kom til oss og åpnet seg om en dyp og gnagende anger, ville vi instinktivt møtt vedkommende med empati, lyttet med et åpent hjerte og minnet dem på deres verdi som menneske.

Når det gjelder oss selv, aktiverer vi derimot en nådeløs indre dommer. Vi dømmer oss selv basert på den innsikten vi har i dag, i stedet for å anerkjenne at vi tok de valgene vi gjorde basert på det bevissthetsnivået, den frykten eller den emosjonelle smerten vi sto i da det skjedde. Denne mangelen på indre medfølelse skaper en åndelig splittelse, hvor vi blir stående som vår egen verste fiende i mørket. Vi låser oss selv fast i et mentalt fengsel hvor vi soner en evig dom for en fortid som allerede har opphørt å eksistere, og hvor hver eneste selvkritiske tanke fungerer som en ny murvegg rundt vår egen livsglede.

Ærlighet uten bortforklaringer og modig ansvarliggjøring

Å tilgi oss selv handler overhodet ikke om å bortforklare det som skjedde, bagatellisere situasjonen eller drive med åndelig overflatiskhet hvor alt slettes med et lettvint skuldertrekk. Det handler ikke om å late som om konsekvenser ikke finnes, eller skyve ansvaret over på andre mennesker. Ekte selvtilgivelse er en dyptgripende prosess som begynner med absolutt, radikal ærlighet overfor oss selv. Vi må tørre å se feilen i hvitøyet uten å blunke, og vi må tørre å kjenne på den smerten og det ubehaget som følger med.

Vi erkjenner det vi gjorde, tar fullt ansvar for vår del av situasjonen og ser konsekvensen av å ha vendt blikket bort i gjerningsøyeblikket. Det er i dette sårbare rommet, hvor vi slutter å flykte fra vår egen anger, at den sanne transformasjonen kan starte. Når vi slutter å bruke verdifull energi på å forsvare eller undertrykke feilene våre, frigjør vi paradoksalt nok den energien vi trenger for å transformere smerten til lærdom. Ansvarliggjøring er ikke det samme som selvpisking; det er fundamentet for ekte spirituell modning og indre frihet.

En kontinuerlig spirituell prosess lag for lag

Å tilgi oss selv er sjelden en lineær prosess eller en kosmetisk engangshendelse hvor alt blir bra over natten. Det er ofte en reise hvor vi må gjenta tilgivelsen flere ganger, lag for lag, etter hvert som vi utvikler oss. Vi kan føle at vi har lagt en gammel hendelse bak oss, helt til en uventet situasjon, en duft, en sang eller en kommentar trigger det gamle minnet, og skyldfølelsen blusser opp igjen med full styrke i hjertechakraet vårt.

Når disse emosjonelle bølgene skyller over oss på nytt, betyr det ikke at vi har feilet i vår spirituelle utvikling, eller at vi må begynne helt forfra igjen. Det betyr bare at en dypere del av underbevisstheten vår er klar for å bli renset og integrert. Hver gang minnet dukker opp, er det en ny invitasjon fra sjelen vår til å møte oss selv med enda mer kjærlighet, enda mer modenhet og en dypere forståelse av den lærdommen situasjonen brakte med seg. Tilgivelse er en daglig praksis i å holde sitt eget hjerte åpent, selv når mørket og de gamle tankemønstrene forsøker å lukke det.

Friheten som ligger i de tre enkle ordene

Til syvende og sist er den dype selvtilgivelsen en uvurderlig gave vi gir til oss selv, og som ingen andre kan skjenke oss. Det er ingen andre som kan låse opp døren til det mentale fengselet vårt; nøkkelen ligger i våre egne hender og krever at vi bruker den. Når vi endelig velger å slippe det krampeaktige taket i selvanklagen og de evige omskrivingene av historien i hodet vårt, skaper vi et enormt, friskt rom på innsiden av energifeltet vårt. Dette er det rommet hvor læring, genuin forsoning og helt nye, rene begynnelser kan slå rot og blomstre vakkert.

Ta styring over livet ditt – Velg din egen retning i dag

Fortiden er et fastlåst kapittel og kan under ingen omstendigheter endres, slettes eller skrives om på nytt. Men det kosmiske forholdet vi har til den i nåtiden, kan endres fullstendig på et enkelt øyeblikk hvis vi bestemmer oss. Vi kan velge å la fortiden være et tungt anker som holder oss fast i gjørmen og mørket, eller vi kan la den være et springbrett som løfter oss opp i en langt høyere bevissthet. Og alltid, uansett hvor tung sekken føles, begynner den største og mest guddommelige friheten med tre enkle, kraftfulle ord som vibrerer gjennom hele vårt vesen og renser sjelen vår: Jeg tilgir meg selv.

Klem Kristina

Ønsker du en reading?
Besøk min profil på Purple Reading